Språkkafé i biblioteket

I høst har vi hatt språkkafé i biblioteket hver onsdag. Vi har skravlet, drukket te og kaffe, spist, spilt spill og blitt kjent med ulike språk og kulturer. Elever i AMS-klassene har vært fantastisk flinke lærere. Sist uke ble vi kjent med arabisk, i dag med tigrinja - språket som snakkes i Eritrea og nord i Etiopia. Tusen takk til alle som har bidradd til å utvide våre språkkunnskaper!




Okuba, Merhawit og Amira fra AMS

Elever lærer å skrive  tigrinja

Kaffe i nydelige små kopper, nøtter og erter fra Eritrea. Popkorn hører også med, og flott musikk fra Eritrea gitt oss av Okuba fra AMSA



Bak bordet ser vi en tradisjonell festkjole fra Eritrea

Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen

"Og jeg tenker at det ikke er så ille å skulle dø hvis du virkelig har levd. Hvis du virkelig har elsket. Hvis du har kunnet tilbringe et eneste intenst minutt, noen timer, en dag, en uke et helt liv med Alona Cohen". 

Dette utsagnet fra hovedpersonen i boka Ruben,er veldig beskrivende. Ruben er en drømmer, han drømmer om Alona som han er forelsket i. Og han har en fasinasjon for mennesker som har overlevd dramatiske katastrofer mot alle odds, kanskje fordi han vet at han selv har en sykdom som gjør at han sannsynligvis må dø ung. Han håper selvfølgelig at det ikke skal skje, men han vil i alle fall kjenne at han lever her og nå. Han vil spørre Alona om hun vil bli med på en tur til København, han vil at de skal ha det fint sammen. Vi blir med Ruben og Alona på en intens reise med opp- og nedturer. Levi Henriksen har en fin måte å beskrive hendelser på en hverdagslig og realistisk måte, men samtidig formidle store følelser.

Jeg syns dette er en god roman om vennskap og kjærlighet, hvor mye det betyr å gripe dagen og livet mens man har det.

Nina Lykke: Nei og atter nei

Nina Lykkes nye roman Nei og atter nei berører et tema som forfatteren har vært inne på før: ekteskap og ekteskapsbrudd i dagens Norge. Ingrid og Jan er i femtiåra, veletablerte med gode jobber, hus, hytte og to nesten voksne sønner. Men hva skjer når Jan er utro med en yngre kollega, og alt de har bygget opp for alvor begynner å rakne?


Nina Lykke har laget en roman som er på grensen til det parodiske, det som skjer er så utrolig klisjé: Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør og får mer selvtillit og makt. En yngre kvinnelig kollega sjekker han opp etter en kveld på byen, og han er fortapt. Ekteskapet med Ingrid hadde jo så likevel tapt seg etter tjuefem år, og han tror han trenger den nye spenningen som Hanne gir ham.


Dette er rammen, men Nina Lykke gir samtidig en analyse av de samværsformer og holdninger mange kan kjenne seg igjen i, selv om hun altså setter det på spissen: De bortskjemte sønnene som ikke har flyttet hjemmefra, og som har vent seg til at foreldrene ordner "alt " for dem. Det stadig jaget etter spenning og "lykke", perfeksjonismen og overflatiskheten som kan få helt komiske dimensjoner. Hanne gjør det slutt med den ene kjæresten etter den andre på grunn av for eksempel  litt for lys stemme eller : "En gang hadde hun gjort det slutt med en mann fordi han var kalvbeint og gikk med føttene vendt utover, en annen gang hadde hun forlatt en fyr som hele tiden brukte ordet rimelig, som i Det var rimelig dårlig vær i helgen". Det er flere slike komiske elementer i romanen., og jeg liker at det er humor blandet med uroen som også ligger der.


Det ender heller ikke så bra for de fleste av hovedpersonene, som vi kan tenke oss. Jan blir innhentet  av trivialitetene i det nye forholdet og det samme gjør Hanne. Det blir ikke så morsomt og spennende når alle de hemmelige møtene er over, og hverdagen i det store huset med interiør fra åttitallet og to voksne stesønner som aldri rydder opp etter seg er hva som fyller dagene til den nygravide Hanne.


Ingrid, den bedratte konen, er den som endrer livet sitt mest og hun blir kanskje den som til slutt finner en ny vei ut? Kanskje. Det er mye hun også må finne ut av.

Gratulerer til Bob Dylan med nobelsprisen i litteratur

Endelig får rockeartisten og låtskriveren Bob Dylan den største anerkjennelsen som poet ved å få Nobels litteraturpris i dag 20.oktober 2016!
«Bob Dylan får prisen for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen», heter det i juryens begrunnelse.

Her er en av mine favoritter fra 1964 i Jan Erik Volds oversettelse:

D'ER EI NY TID SOM TAR OVER

Kom her, folkens

fra by og fra land

og innrøm at det

er blitt djupere vann

og vedgå at snart

blir vi våt' hver mann

så hvis tida du har

ikke er påver

må du legge på svøm

det beste du kan

-d'er ei ny tid som tar over

Kom skriblere, synsere

spåmenn in spe

Hold gluggene åpne

og si hva du ser

Snakk ikke for fort nå

med månen i ne

for ingen kan si

hva ny lover

For de siste skal bli

de første, du vet

- d'er ei ny tid som tar over

Kom storting og blåmenn

signalet er gitt

Blokkér ikke døra

La folket få gå fritt

For den som sier stopp

må vi bli kvitt

D'er en krig hele døgnet

som pågår

Den murrer i brostein

og gror i granitt

-d'er ei ny tid som tar over

Kom mødre og fedre

fra grend og fra gård

Kritisér ikke ting

dere ikke forstår

Dere sønner og døtre

peiler inn andre mål

Gamle tanker trivs best hos den dovne

Så stepp til side

eller heng dere på

-d'er ei ny tid som tar over

Loddet er kasta

Kursen er klar

Den langsomme nå

blir seinere snar

slik dagen i dag

snart er noe som var

Det fins ikke mer

noen fast orden

Og førstemann nå

blir snart siste kar

-d'er ei ny tid som tar over

Bob Dylan hentet fra Damer i regn (2005) 70 sanger på norsk ved Jan Erik Vold



Min fars dagbok av Jiro Taniguchi

Jeg har nettopp lest denne japanske tegneserieromanen, som er en familie- og oppvekstskildring fra Japan fra 1950-tallet. Den er svært realistisk skildret både i de detaljerte tegningene og selve historien hvor årstall og historiske hendelser er nevnt. Den handler om en vond skilsmisse og hvordan relasjoner kan bli ødelagte når de det angår ikke får snakket sammen. Hva vet vi egentlig om våre foreldre? I Japan på 1950-tallet var det nok en taushetskultur omkring temaer som personlige forhold, utroskap, skilsmisse og misnøye med familieforhold generelt. Og det var det antagelig i Norge også på den tiden.


Hovedpersonen Yoichi skal reise til farens begravelse, og da har de ikke hatt kontakt på mange, mange år. Når familien samles i begravelsen får Yoichi mange oppklarende innspill omkring sin oppvekst og ungdom og hvorfor forholdet til faren og moren ble så dårlig. Romanen handler også om tilhørighet både til stedet du kommer fra og til familien, og viser at dramatiske opplevelser i barndommen har for betydning for de valgene som tas som voksen.


Romanen er tradisjonelt fortalt og den kan virke litt langsom og omstendelig, men samtidig gripes man av situasjonene og de utfordringene personene møter. Vi får en innsikt i japansk kultur og væremåte som tegneseriegenren for så vidt kan utvide, i dette tilfelle med de detaljerte tegningene av klesdrakter, bygningsdetaljer og lignende.


Romanen er gitt ut på Minuskel forlag og teksten er med store bokstaver og er lett leselig og god å følge. Til tross for sine 272 sider vil jeg anbefale romanen også for dem som trenger lett leselige tekster. Selv om kronologien hopper litt fram og tilbake er fortellingen lett å følge.


Tips om tegneserier:


http://www.tegneserieteori.no/


Redaktør Morten Harper, tegneseriekritiker

Biblioteket i juni

Utenfor det åpne vinduet ser jeg haugskyenes hvite og grå skymasser tårne seg opp mot lyseblå himmel. Luften er lummer, gradestokken nærmer seg tretti. Syrinduft og et snev av nyklippet gress kommer sivende inn. På bordet står grenene med løytnantshjerter og dirrer svakt, røde, formfullendte og fascinerende.

På skolen er det eksamenstid, oppbruddstid, de store følelsenes tid. I aulaen øves det, alt fra spede pianostykker til rocka stykker med volumet høyt på. I biblioteket har alle eksamensheftene og "å lykkes med" - serien blitt utlånt og kommet inn igjen. En hektisk lånetid og lesetid er ikke helt over, men fag etter fag avsluttes for i år.

Elevene har skrevet seg gjennom eksamenoppgaver om sammensatte tekster, realisme og kjærlighet i hashtaggenes tid. Noen er helt ferdig med tre års videregåede. IB har hatt utrolig mange eksamener i løpet av de siste ukene og har allerede forduftet fra skolen og biblioteket hvor de har brukt mye tid over bøkene. De har hatt sitt graduation party og 20-års jubileumet er vel overstått. Jeg savner deres skravlete og energiske tilstedeværelse allerede. Og snart er det innlevering av lærebøker for i år, en hektisk uke for oss skolebibliotekarer. Og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt både til all "bippingen" og til avskjedene. Alle de skjønne ungdommene som har vært her i tre år og skal ut i verden – til Oslo, Bergen, Trondhjem, Kina, Frankrike, Sør og Nord-Amerika og jeg vet ikke hvor…

Jeg kommer til å savne dem, samtidig som jeg vet at det er jo dette de har jobbet for – realisere drømmene om å komme seg videre som mennesker og reise videre ut i den store, store verden. Jeg ønsker dem alle lykke til videre på den veien!

Ungdomsskulen av Heidi Furre

 

Heidi Furre har nettopp kommet ut med sin andre roman Ungdomsskulen på Flamme forlag.
Ungdomsskolen kan sees som et sted og en tid vi alle har erfaringer med. Kanskje de færreste av oss ønsker oss tilbake dit? Jeg kan i alle fall love at de som leser denne romanen vil ha mange flash backs fra ungdomsskolelivet. Romanen åpner slik:
"Ungdomsskulen er en lang, flat bygning, ein etasje, ingen trapper. Klasserom med grøne tavler og lilla gardiner. Vask med spegel over på gangen. Knaggar langs veggen med jakkene våre på, av og til puttar nokon jakkene i do eller dyttar oss hardt inntil veggen så knaggen borar seg inn i ryggen".


Bare åpningen er nok til at jeg kjenner et gjenkjennelsens ubehagelige sug i magen! Men jeg syns Heidi Furre skriver godt om ungdomsskoletidas hverdager, med mange kjedelige timer, velmenende lærere, skolebuss, venninneskapets opp- og nedturer og den uunngåelige utforskningen av fester, alkohol og kjærester.


Hovedpersonen er Maja. Livet hennes er slettes ikke uten dramatikk. I begynnelsen av romanen hører vi at hun har mistet faren sin i en båtulykke, kanskje selvmord. Og både Maja selv og venninnene Pelagra (Pelle) og Maria har sine utfordringer på familiefronten. Pelagra har en fraværende gresk far som hun forsøker å få kontakt med og Maria ender på psykiatrisk institusjon uten at det er helt klart hvorfor. Og Maja blir dessuten sviktet av en hun tror er en kjæreste. Likevel vil jeg si at Heidi Furre har et nøkternt og saklig språk som på en måte avdramatiserer hendelsene, og jeg liker stilen hennes godt. Jeg syns boka har troverdige karakterer og skildrer den vanskelige ungdomstida på en realistisk måte. Anbefales.