Nå er det snart jul

Å vandre rundt i byen Nem

Simon Strangers bok Mnem fra 2008 er en historie om en fiktiv by kalt Nem, men også så mye, mye mer.

Rammefortellingen er en forfatter som blir spurt om å komme til Nem for å skrive byens historie.

I den prosessen leder han oss gjennom gater og inn i hus og vi blir fortalt en mengde historier om ulike personer. Dette blir flettet sammen med glimt fra verdenshistorien og vitenskapshistorien. Samtidig er det et mysterium som skal løses: Alle sier at byen ble offisielt åpnet i 1959, men det finnes bevis på at byen ble opprettet i 1954. Hvorfor er det vanskelig å finne tilbake til kildene om dette, hva hendte egentlig i de fem årene som er utvisket av byens historie?

Dette er en bok om en fiktiv by, men også en bok om et utopisk samfunn og idealisme. Om hva som går bra og hva som ikke fungerer.

Flere elever har lånt Mnem på biblioteket og anbefalt den til meg, og jeg kan slutte meg til dem som liker boka. Den er på mange måter en fascinerende roman med alle sine krumspring og små historier, både lærerik og fantasifull på en måte som minner litt om Michael Endes bøker. De femhundrede sidene bør ikke avskrekke noen fra å lese den.

Intervju med forfatteren:
http://www.tiden.no/admin/Forfattermateriell/Q9Z10L0%24_115_intervju%20nrk.wmv

 

En lys sommers usigelige smerte

Ruth Maier og Gunvor Hofmo.

26. november 2012 er det 70 år siden skipet "Donau" deporterte de norske jødene til utslettelsesleirene i Tyskland. Ombord var også Ruth Maier fra Wien, som kom til Norge i 1939 og møtte Gunvor Hofmo. Når Maiers historie i ettertid har blitt kjent er det takket være Jan Erik Volds utrettelige arbeid for å løfte henne fram.

Ruth Maier skrev dagbok, og i denne inngikk også et halvt hundre dikt og prosalyriske stykker. Disse er samlet i boken En lys sommers usigelige smerte, som viser at Ruth Maier også var poet. De siste tekstene er skrevet bare fjorten dager før hun ble deportert. Hun døde 1. desember 1942 i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

I dette lille prosadiktet  kommer det tydelig fram at hun aner at hun går en tung tid i møte:

En lys sommers usigelige smerte

 
Ingenting er, annet enn den skjelvende tomheten her i mitt bryst.
Akk, og de store ordene du gav meg, hvor er de?
Det vindu som står der på tvers av en lys sommer,
den rødmende sky som brer seg over et dirrende tres gylne krone, hva annet vil jeg enn dette?
Hva annet har jeg villet? Og dog du allvise – den tomhet,
hvor kommer den fra om ikke nettopp fra dette:
en lys sommers usigelige smerte

 Ruth Maier

Det var DDR

Det er både bøker og filmer om DDR som er verdt å få med seg for tiden. Biblioteket har kjøpt inn boken Det var DDR , forteljingar om eit nedlagd land av journalisten Astrid Sverresdotter Dypvik.

Den anbefales både til elever og lærere. Gripende og innsiktsfullt om ulike skjebner fra DDR.

Forfatteren formidler nære og gode skildringer både av ungdom som ikke kan eller vil tilpasse seg stalinistiske oppdragelsesmetoder, Stasi-informanter og ikke minst mennesker som blir utsatt for overvåking.
Hun drar også linjen fram til i dag , til partiet  Die Linke og til rettssaker som har foregått i nær fortid.
Jeg syns også hun får fram hvordan DDR systemet kjører seg helt fast. Til slutt er det ikke noe rom for kreativitet, individualitet eller endringer.  Alt virker håpløst fastlåst, til tross for goder som null arbeidsledighet og at folk flest hadde råd til opera og teater. Med et samfunn hvor 190 000 mennesker er informanter for Stasi og budsjettet for sikkerhetspolitiet er det største i hele det kommunistiske Europa blir DDR et stagnerende og håpløst kontrollerende samfunn.

Boken kommer også inn på fenomenet «ostalgi». Det er klart at livet i DDR hadde sine gode sider. Det finnes forretninger i Berlin i dag hvor man kan kjøpe DDR-mat og DDR-drikke, og mange DDR varer har jo unektelig en viss retro-nostalgisk aura over seg. Så med ettertidens distanserte blikk kan man koste på seg litt «ostalgi», det er ikke vanskelig å forstå. Denne boken, derimot,  gjør ikke det.

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver både saklig og med evne til å få fram det enkelte menneskets betydning  i den store helheten.  Det er tross alt de personlige historiene som berører oss mest og det gjør de absolutt i denne boken.

Utgitt på Samlaget 2012

Kunstnerliv i New York

En av de bøkene jeg har lest  med stor glede i høst er Patti Smiths Just Kids. Det er en selvbiografisk bok om kunstnerliv og lidenskapelig vennskap i New York i 1960 og 70 åra.  

Unge Patti Smith har litterære interesser og er en særegen kunstnerspire. Hun både skriver dikt og tegner. I New York  treffer hun en hjertevenn i  Robert  Mapplethorpe.  De blir nære venner og kjærester. De hjelper og støtter hverandre i årene hvor de eksperimenterer med ulike kunstneriske uttrykk og identiteter. Patti finner sin vei i poesien og musikken og Robert blir etter hvert en betydelig fotokunstner kjent blant annent  for portretter, blomster og homoerotiske bilder. Mapplethorpes homoseksuelle legning, som kommer for dagen etter hvert,  kompliserer og utfordrer  forholdet til Patti.

De vanker i kunstnermiljøet rundt Andy Warhol  og bor en tid på det legendariske Chelsea Hotel hvor det  har bodd utallige kunstnere før dem:

Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som blei så godt ivaretatt. Det gjekk rykte om at koffertane til Oscar Wilde vansmekta under vasslina i den ofte flomramma kjellaren. Her oppheldt  Dylan Thomas seg dei siste timane han levde nedsenka i poesi og alkohol. Thomas Wolfe pløgde seg gjennom hundrevis av manussider som skulle bli You Can’t go home again. Bob Dylan komponerte Sad-Eyed Lady of the Lowlands i etasjenunder vår, og det blei sagt at ei påverka Edie Sedgwick sette fyr på rommet sitt da ho i skinet frå eit stearinlys skulle lime på seg dei tjukke, falske augevippene sine.

Selv om 1970-talls miljøet i New York og de mange personlighetene der er spennende å lese om er det  vennskapet mellom Patti og Robert som er bærebjelken i boka. De har helt klart et helt spesielt vennskap og en forståelse for hverandre som varer livet ut. Robert Mapplethorpe  døde  42 år gammel av komplikasjoner av AIDS.  Patti skriver til han da han ligger på dødsleiet:
Du drog meg opp frå den mørkaste perioden av mitt unge liv og delte det heilage mysteriet med meg: Kva det vil seie å vere ein kunstnar. Gjennom deg lærte eg å sjå, og komponerer aldri ei line eller teiknar ei kurve som ikkje bygger på kunnskapen eg fekk i den dyrebare tida vi var saman.

Boka er gitt ut på Samlaget og er oversatt til nynorsk av Brit Bildøen.  Meget bra gjort, og den gode oversettelsen var grunnen til at jeg valgte å lese boka på nynorsk og ikke på engelsk.

Jeg vil gjerne slå et slag for nettstedet NBDigital Bokhylla. Det er et digitaliseringsprosjekt
av norsk litteratur som Nasjonalbiblioteket har holdt på med siden 2009, og ved utgangen av september i år vil basen inneholde 100 000 bøker i fulltekst, gratis tilgjengelig for oss lesere.
I en artikkel i Aftenposten i dag er overskriften: Verdens første digitale nasjonalbibliotek. Det høres unektelig ganske fint ut.

Jeg har flere ganger hatt hell med meg når jeg har søkt opp bøker som vi ikke har i biblioteket. Senest i dag manglet jeg to bøker i klassesettet Tatt av Kvinnen av Erlend Lo. Jeg trodde i utgangspunktet ikke at den lå ute, men det gjorde den. Jeg syns det er viktig at elevene våre kan vite at dette i enkelte tilfelle er en mulighet til å finne tekster de har bruk for.

Sommer kommer...

Pablo Picasso (1881 – 1973): Kvinne med bok, 1932

Sommerferien nærmer seg. Tid til å gjøre andre ting enn det man pleier, pluss kanskje lese en bok bare fordi man har lyst. Kom gjerne innom skolebiblioteket og lån en god bok til ferien!

Men det som er så herlig å tenke på er at sommeren, kjærligheten, naturen, reiser og menneskemøter venter på oss der ute.
Jeg ønsker god sommerferie til alle med et dikt jeg fant, og som traff meg nå i denne tiden for skoleavslutninger, oppbrudd og nye hendelser som venter.

Unge elskende

Når de kommer
blir det sommer
uanset årstiden
Når de forlader en
føler man seg forladt
Mens de er her
ser de ikke kun på hindanden
vi får alle øje på hindanden
De kan ikke få nok af hinanden
derfor gør de stadig hinanden større
og vi andre får også mere plads
udfylder vores naturlige størrelse
Når de går
holder de hinanden i hånden
men vinker til os med de frie hænder
Når de er ude af syne
føler man seg forladt
svinder ind til knap det halve.


Benny Andersen

 Fra diktsamlingen Livet er ikke det verste man har