Den anbefales både til elever og lærere. Gripende og innsiktsfullt om ulike skjebner fra DDR.
Forfatteren formidler nære og gode skildringer både av ungdom som ikke kan eller vil tilpasse seg stalinistiske oppdragelsesmetoder, Stasi-informanter og ikke minst mennesker som blir utsatt for overvåking.
Hun drar også linjen fram til i dag , til partiet Die Linke og til rettssaker som har foregått i nær fortid.
Jeg syns også hun får fram hvordan DDR systemet kjører seg helt fast. Til slutt er det ikke noe rom for kreativitet, individualitet eller endringer. Alt virker håpløst fastlåst, til tross for goder som null arbeidsledighet og at folk flest hadde råd til opera og teater. Med et samfunn hvor 190 000 mennesker er informanter for Stasi og budsjettet for sikkerhetspolitiet er det største i hele det kommunistiske Europa blir DDR et stagnerende og håpløst kontrollerende samfunn.
Boken kommer også inn på fenomenet «ostalgi». Det er klart
at livet i DDR hadde sine gode sider. Det finnes forretninger i Berlin i dag
hvor man kan kjøpe DDR-mat og DDR-drikke, og mange DDR varer har jo unektelig
en viss retro-nostalgisk aura over seg. Så med ettertidens distanserte blikk
kan man koste på seg litt «ostalgi», det er ikke vanskelig å forstå. Denne
boken, derimot, gjør ikke det.
Astrid Sverresdotter Dypvik skriver både saklig og med evne
til å få fram det enkelte menneskets betydning
i den store helheten. Det er
tross alt de personlige historiene som berører oss mest og det gjør de absolutt
i denne boken.
Utgitt på Samlaget 2012
