Lars Saabye Christensen fyller 60 år

 

 

Mange av oss har et forhold til Lars Saabye Christensens litterære univers, om ikke annet så har vi lest Beatles! Hans ofte sære fortellinger slik som Den misunnelig frisøren, Herman og Halvbroren har også blitt meget godt tatt i mot. Ikke minst er han blitt en forfatter som leses i skolen. Miljøet og tidsbildene er ofte hentet fra hans eget oppvekstmiljø på Oslo Vest på 1950 og 1960-tallet. De skarpe detaljene i erindringene, som farger bakteppet i historiene hans, gir de mest originale personlighetene en troverdighet. Det vil si: Vi skjønner at Saabye Christensen dikter, men han er en god dikter, han formelig sprudler over av fortellerglede. Og produktiv har han vært : fra han debuterte tidlig på 1970-tallet har han gitt ut rundt atten romaner, i tillegg til at han utgir diktsamlinger, noveller, drama, barnebøker og filmmanus.

Opptatt av musikk er han også, og har skrevet tekster til rock- og jazzkonserter.

Han kommenterer selv sin fiksjonsdiktning i et intervju i Bokmagasinet søndag 15. september:

"Jeg vet ikke helt hvor min erindring glir over i fiksjon. ... Og fiksjonen går uransakelige veier. Det å skrive selvbiografisk ville være en selvmotsigelse for meg, jeg ville ikke klart det"

De mange filmatiseringene av romanene hans har nok også økt interessen for forfatterskapet - Maskeblomstfamilien, Herman, Min misunnelige frisør og nå sist Halvbroren er blitt en suksess.

Vi har nettopp kjøpt inn ny lærebok i Norsk for vg1, og der fant jeg et dikt av ham som jeg likte, og som jeg har lyst til å dele nå som det på lørdag 21. september er 60-års jubileum for en av våre mest folkekjære diktere. Musikk er noe som opptar de fleste av oss, og er ikke musikken og kunsten noe av det mest menneskelige som finnes?

KROPPENS KAMMERTONER

Uten mennesker
ingen musikk
uten musikk
ingen menneskelighet

for slik er musikkens temperatur
at den i motsetning til den vanlige varmen
(panelovner, utegrill, høyfjellsol, molekylenes triste kollisjoner)
som bare stiger og stiger og til slutt
blir borte der oppe under himlen
du aldri kommer til likevel

så søker tonenes hete nedover
for å tine hjertene
smelte isen i skoene
ta telen ut av jorda og innersvingen på permafrosten

musikken ligner den rare kjærligheten; den
oppstår av tomrommene, ved hjelp av
din pust, din tanke, og dine hender
slik bølgene gjør vinden synlig

og uten musikk ingen menneskelighet
uten menneskelighet
ingen musikalitet
for musikken skal binde sammen
det som er adskilt
løfte det som faller
og synge det som er stumt

så pust nå, rolig
du er også et instrument, pust nå, helt
rolig, du er ikke den eneste, du er
ikke alene, sammen
er vi det svære orkesteret, det kolossale
korpset, pust inn, pust ut, sånn ja
og ingen holder tonen så lenge som vi

 

Lars Saabye Christensen 1999