Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Foto: Gyldendal

Hvis du liker å lese om hvordan det er å være sytten år, gå på videregående og ta jobb på et sykehjem i sommerferien, slike hverdagslige vanlige ting i livet, men samtidig gå og bære på en sorg over å ha mistet kjæresten, kan denne boka ha mye å by på. Den er full av gode iakttagelser av hvordan en syttenåring opplever livet sitt i møte med gryende kjærlighet, vennskap og sorg.

Louise er en jente man blir glad i. Utgangspunktet for romanen er at Louise har flyttet hjemmefra til Ålesund for å gå på videregående. Hun vil bort fra bygda og alt det kjente fordi Tormod, bestevennen gjennom alle år og også kjæreste er død. Hun orker ikke å bli minnet på det hele tiden, og lukker sorgen inni seg. Så får hun beskjed fra moren om at også bestemoren er død, og at hun må komme hjem for å være med i begravelsen og hjelpe til rundt oppryddingen.

Hun drar hjem motvillig. Relasjoner er jo kompliserte, som vi vet. Og når Louise drar hjem til familien viser hun en klart uttalt og for henne berettiget frustrasjon over hvordan både mor, søster og venner kan oppføre seg. Søsteren bryr seg for mye, er opptatt av hus og interiør, den lille sønnen hennes har ingen oppdragelse. Moren er for ettergivende. Tidligere venner er opptatt av teite TV-serier og festing. Louise finner seg ikke til rette, og på toppen av det hele har søsteren hennes Isa skaffet sommerjobb til henne på sykehjemmet i ferien!

I dette hverdagslige familiedramaet er det to ting som er spesielt viktige for Louise og som hun vokser på. Det ene er forholdet til en ny venn William. Hun liker ham veldig godt, og de har en date som er veldig fint beskrevet og vi tenker at dette blir bra for Louise. Men så viser det seg at hun kanskje ikke er klar til å gå videre i et nytt forhold ennå.

Det andre er jobben på sykehjemmet. Hun får et spesielt forhold til Karen som er dement. Først vet hun ikke hvordan hun skal takle Karen som ringer til døde venner, vil stikke av hjem og som hun må hjelpe med alle basisting som toalettbesøk og mating. Men Louise er god på det, hun har hjertet på rette sted, og etter hvert merkes det at hun har stor sympati med Karen og både vil og kan hjelpe til på en konstruktiv måte.

Også den tidligere venninnen Linni viser seg å ha kvaliteter som hjelper Louise når det stormer som verst. Hun minner blant annet Louise på et dikt som hun og Tormod presenterte på skolen sammen og som Linni syns hun skal tenke på. Og det syns jeg også. Jeg håper virkelig at Louise får spille mye orgel!

Leve

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

Nye bøker i biblioteket med tema psykisk helse

Nye spennende bøker med tema om blant annet vennskap, forelskelse og seksualitet. Litteraturen åpner for å tenke rundt hvordan man har det med seg selv, og viktigheten av å snakke om problemer før de blir for store, og å lytte til andre. "Å lese er å oppdage seg selv og andre!"

Hvorfor føler vi, hvordan holder vi ut og hvordan kan det bli bedre? Bare følelser? De kjennes godt. Og kan gjøre virkelig vondt. Få deg til å være redd, trist, rasende, til og med å ville velge bort livet. Hvordan kjennes det da? Hva skal vi med alle de vonde eller forvirrende følelsene? Hva er det de egentlig forteller oss? Og hvordan skapes de? Dette er en håndbok i følelser for SKAM-generasjonen. (Hentet fra forlagets omtale).

Det skjer mye i korridorene på Sibylla videregående. Der finner man Fride som er så forelsket i Miriam at hen ikke kan tenke på noe annet. Yodit som maler og forsøker å finne sin plass i gjengen. Johannes som leser Karin Boye og forsøker å finne sin plass i livet. Aron, hvis lillesøster Linn fikk alt talent. Og Linn, som lurer på hva hun skal bruke det til. Også er det Sebastian, han som skal kysse en ny person hver måned. Et nyttårsforsett som roter til mye for flere enn ham selv. (Hentet fra forlagets omtale).

Ea er 16 år og ser på seg selv som Miss mis fit. Hun har droppet ut av skolen, og fyller dagene sine med hekling, skriving av sin egen selvbiografi, kunstneriske prosjekter - og spising.Og hun hater alt som er Perfekt. «Hvorfor kan du ikke være litt mer - normal?» spør faren. Men Ea vil ikke være normal. Moren er livredd for at datteren skal bli psykisk syk som tante Edith, som var en eksentrisk kunstner, enormt tjukk, ganske gal og endte med å ta sitt eget liv. Derfor sender hun Ea i terapi. Men Ea er så mye mer enn sin polstrede kropp. Kanskje er hun også til syvende og sist den friskeste av alle? (Hentet fra forlagets omtale).

Bokanmeldelse:https://www.barnebokkritikk.no/trosser-normene/

Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen



Ungdomstida og ungdomsskolen er et tilbakevendende tema i litteraturen vår. Ikke så rart når vi vet hva for en vanskelig, opprivende og utfordrende tid det kan være. Tegneserievarianten til Anders N. Kvammen beskriver nettopp dette, og i sin litt naive svart hvitt stil lykkes han godt i å skildre hovedpersonen Aksel i tiden da han nettopp skal begynne på ungdomsskolen. Kvammen er god på detaljer og overblikk, noe som skaper landskaper og stemninger og fyller ut fysiske miljøbeskrivelser med et godt observerende blikk. Tegnestripene gjør også at teksten kan utelates i perioder. Årstidene og månedene går sin gang, vi trenger ikke lese, bare se og skjønne.

Historien om Aksel får fram hvor viktig det er å ha noen som støtter en i de tøffe årene på ungdomsskolen hvor man kan være prisgitt for eksempel et dårlig miljø, bøllete klassekamerater, usikkerhet og sårbarhet. Historien er rørende fortalt, jeg ble i alle fall revet med. Og heldigvis - det finnes lys i tunellen!

På videregående tenker jeg boka kan være fin til ungdommer som skal lære seg norsk, men også for dem som vil studere tegneseriekunsten spesielt og eventuelt sammenligne flere bøker med ungdomsskole/ungdomstida som tema. Eller selvfølgelig for alle oss som liker å lese og sjekke ut en Brageprisvinnende ungdomsbok-debutant. Det var verdt det!

Så lenge himmelen er over jorda av Levi Henriksen

"Og jeg tenker at det ikke er så ille å skulle dø hvis du virkelig har levd. Hvis du virkelig har elsket. Hvis du har kunnet tilbringe et eneste intenst minutt, noen timer, en dag, en uke et helt liv med Alona Cohen". 

Dette utsagnet fra hovedpersonen i boka Ruben,er veldig beskrivende. Ruben er en drømmer, han drømmer om Alona som han er forelsket i. Og han har en fasinasjon for mennesker som har overlevd dramatiske katastrofer mot alle odds, kanskje fordi han vet at han selv har en sykdom som gjør at han sannsynligvis må dø ung. Han håper selvfølgelig at det ikke skal skje, men han vil i alle fall kjenne at han lever her og nå. Han vil spørre Alona om hun vil bli med på en tur til København, han vil at de skal ha det fint sammen. Vi blir med Ruben og Alona på en intens reise med opp- og nedturer. Levi Henriksen har en fin måte å beskrive hendelser på en hverdagslig og realistisk måte, men samtidig formidle store følelser.

Jeg syns dette er en god roman om vennskap og kjærlighet, hvor mye det betyr å gripe dagen og livet mens man har det.

Ungdomsskulen av Heidi Furre

 

Heidi Furre har nettopp kommet ut med sin andre roman Ungdomsskulen på Flamme forlag.
Ungdomsskolen kan sees som et sted og en tid vi alle har erfaringer med. Kanskje de færreste av oss ønsker oss tilbake dit? Jeg kan i alle fall love at de som leser denne romanen vil ha mange flash backs fra ungdomsskolelivet. Romanen åpner slik:
"Ungdomsskulen er en lang, flat bygning, ein etasje, ingen trapper. Klasserom med grøne tavler og lilla gardiner. Vask med spegel over på gangen. Knaggar langs veggen med jakkene våre på, av og til puttar nokon jakkene i do eller dyttar oss hardt inntil veggen så knaggen borar seg inn i ryggen".


Bare åpningen er nok til at jeg kjenner et gjenkjennelsens ubehagelige sug i magen! Men jeg syns Heidi Furre skriver godt om ungdomsskoletidas hverdager, med mange kjedelige timer, velmenende lærere, skolebuss, venninneskapets opp- og nedturer og den uunngåelige utforskningen av fester, alkohol og kjærester.


Hovedpersonen er Maja. Livet hennes er slettes ikke uten dramatikk. I begynnelsen av romanen hører vi at hun har mistet faren sin i en båtulykke, kanskje selvmord. Og både Maja selv og venninnene Pelagra (Pelle) og Maria har sine utfordringer på familiefronten. Pelagra har en fraværende gresk far som hun forsøker å få kontakt med og Maria ender på psykiatrisk institusjon uten at det er helt klart hvorfor. Og Maja blir dessuten sviktet av en hun tror er en kjæreste. Likevel vil jeg si at Heidi Furre har et nøkternt og saklig språk som på en måte avdramatiserer hendelsene, og jeg liker stilen hennes godt. Jeg syns boka har troverdige karakterer og skildrer den vanskelige ungdomstida på en realistisk måte. Anbefales.



Simon Stranger: De som ikke finnes

 

 

Jeg har lest de fleste romanene av Simon Stranger, Mnem er min absolutte favoritt. Stranger skriver om viktige ting slik som den høyst urettferdige verdensorden: Vi i den rike delen av verden kan nyte all verdens goder på bekostning av at mennesker i de fattige landene produserer billige varer for oss. I siste bok tok han opp klesvareproduksjonen. Vi har godt av å tenke over slike ting.

 

I denne boka tar han opp problemet med flyktninger uten papirer,  i De som ikke Finnes. Emilie og Samuel blir kjent med hverandre på Kanariøyene hvor hun er på ferie og Samuel lander som båtflyktning fra Afrika. Senere kommer han til Norge og uventet banker han på døra hennes. Emilie takler ikke dette så bra, hun vet rett og slett ikke hva hun skal gjøre for å hjelpe ham. Det er lettere å tenke gode tanker om mennesker i Samuels situasjon når de er langt borte enn når noen konkret banker på døra og trenger hjelp. Boka tar opp både Emilies og Samuels synsvinkler i annethvert kapittel.

 

Jeg syns Simon Stranger forteller på en god måte, det er en sterk fortelling, spennende og medrivende.

 

Boka er utgitt som ungdomsbok og er lett å lese. 

Parissyndromet av Heidi Furre

Mange av oss har drømt om å reise til Paris, lære fransk, se alle de kjente stedene, vandre på broer og i gater, drikke vin og spise baguette på små hyggelige kafeer - klisjene om byen over alle byer er mange, og det er kanskje lett å bli skuffet i møte med virkeligheten når forventningene er så høye. Derav tittelen Parissyndromet. Visste dere at det faktisk er en diagnose som man gir til japanske turister som kommer til Paris og får alle drømmer knust? Man får en fysisk reaksjon, feber, hjerteklapp, panikk og mest av alt kjenner man seg bedratt når man ser at Paris er full av hundedritt, fattigdom og faenskap.
(Furre s.50 )

Hovedpersonen i boka drar til Paris etter studier, vil komme seg ut, oppleve noe nytt. Hun har fått jobb som barnevakt hos en amerikansk overklassefamilie. Boka har en jeg-forteller som vi kommer nær innpå. Erfaringen med å komme alene til Paris, finne seg et sted å bo, finne venner, streve med språket, kjenne seg veldig alene i en fremmed storby er fint beskrevet. Også hjemlengselen:  plutselig, når man får alt på avstand, er Oslo med trikken, kafeer, snø og mennesker med ullgensere et sted å lengte tilbake til.

Men hun treffer venner, flytter inn sammen med en annen norsk jente i et bofelleskap og de deler mange parisiske hverdager sammen. De går også ut på byen, fester, treffer mennesker. De utvikler et sterkt og varig vennskap. Det gode vennskap er faktisk sentralt i romanen.

Dette er en debutroman av en ung forfatter Heidi Furre, som skriver godt om erfaringer som mange på et eller annet tidspunkt vil kjenne seg igjen i. Anbefales.

Gitt ut på Fakkel forlag 2013