Forvandlinga av Kathrine Nedrejord

Forvandlinga bygger på en egenopplevd hendelse. Hovedpersonen K blir utsatt for en overfallsvoldtekt på vei hjem til leiligheten en sen kveld i Paris. Det blir selvfølgelig traumatisk, og som leser blir man både sint og trist og f-ord bare strømmer på, hos meg i alle fall!

Det som er fint er at Kathrine Nedrejord klarer å skive om prosessen som K kommer inn i på en litterært svært god måte. Hun har virkelig funnet en litterær form som passer denne fortellingen som handler om forvandling. Det er virkelig sterke forandringer som hovedpersonen går igjennom. Hun snakker om Gamle K før overfallet, som var full av overskudd, selvsikkerhet og energi, mens hun etter overgrepet har mistet alt dette. Heldigvis dukker Nye K opp etter hvert. Prosessen fra å ha blitt fornedret på det grusomste til å reise seg igjen tar lang tid, og det er denne prosessen vi følger i boka. Hun har et bilde på det som jeg syns er en fin måte å forklare hvordan hun har det: "...jeg var et hus, og nå har jeg fått et ekstra rom, og i begynnelsen var jeg tvunget til å oppholde meg i det rommet hele tida, men nå kan jeg gå ut av det, lukke døra bak meg, og det forsvinner ikke, det er der hele tida, men jeg kan stenge døra, om du forstår?"

Og som en ekstra dimensjon av litterære virkemidler finner man allusjoner til Kafka her: Tittelen Forvandlinga som i Kafkas Metarmorfosen (forvandlingen) og 

K-navnet som henspiller både til hovedpersonen i boka og til Kafkas hovedperson i romanen Prosessen. Og visst er det både prosess og forvandling i boka!

Dette er en bok for alle som er opptatt av dette viktige temaet, den er både lei og god å lese. 

Voldens historie av Edouard Louis

Edouard Louis har skrevet en svært fascinerende roman om overgrep og vold. En av grunnene til at den er så fascinerende er at den har flere fortellerstemmer slik at vi får historien fra flere synsvinkler - Edouard Louis selv og søsteren som gjenforteller historien til sin mann. Vi får også delvis høre politi- og sykehuspersonellets reaksjoner. Edvard Louis skiver veldig nært selvbiografisk i sine romaner, og historien om overgrepet, reaksjonene, legeundersøkelsene, anmeldelsen til politiet og det psykologiske traumet etterpå blir gjennom romanen snudd og vendt på fra flere sider.


Det er en historie om et seksuelt overgrep og mordforsøk, men fordi hovedpersonen er homofil og overgriperen arabisk gjør det at flere aspekter, som rasisme, fordommer mot homofile, klassetilhørighet og selvbebreidelser gjør seg gjeldene. Hovedpersonen må gå flere runder med seg selv og har et ambivalent, men veldig traumatisk forhold til hendelsen. Han opplever på flere måter at sykehuset og politiet ikke er i stand til å oppfatte hele denne komplekse historien innenfor sine respektive rammer. Og det tror jeg han har veldig rett i! Derfor er romanen og selvframstillingen viktig, her kommer nyanser fram som ikke synes i noen politianmeldelse eller helsejournal.

Mørkets hjerte av Joseph Conrad

Mørkets hjerte er en av verdenslitteraturens klassikere, omtalt og referert til av uendelig mange. Jan Kjærstad har omtalt den som "en perfekt historie" fordi den er så enkel og samtidig så komplisert. Den har lag på lag av betydning, samtidig fascinerende og urovekkende spennende. Med andre ord er dette en roman som man MÅ lese en eller annen gang.

Romanen begynner med en rammefortelling hvor den erfarne sjømannen Marlow sitter om bord på en seilskute ved Themsens munning og forteller sin historie om ferden oppover Kongoelva. Han har fått i oppdrag å finne ut hva som er skjedd med Kurtz - en mann som har drevet en av de mest sukksessfylte handelsstasjonene de hvite har opprettet langs elva. Kurtz har skaffet mer elfenben enn alle de andre stasjonene til sammen. Men nå er han syk, noe har skjedd og vi skal finne ut hva.

Tidlig blir temaet om den hvite manns inntrengen på det afrikanske kontinentet kommentert og sett på med kritisk blikk. Selv om Conrad var barn av sin tid og kan omtale de svarte innbyggerne med nedlatende begreper, er likevel det totale inntrykket at de hvites holdninger og bedrifter er kritikkverdige. Handelsstasjonene og menneskene der er beskrevet som ganske absurde i sine forsøk på å holde på britisk etikette med lyse dresser og vannkjemmet hår. Samtidig som selve arbeidet der virker alt annet enn utviklende verken for urinnbyggere eller inntrengere.

Jeg elsker skildringen av reisen oppover Kongoelva: Urskogen står tett, frodig og ugjennomtrengelig på hver side. Mystisk, truende, som et bilde på at dette er et område inntrengerne ikke makter å kontrollere selv om de ønsker det.

"Elven åpnet seg foran oss, så lukket den seg bak oss igjen, som om urskogen hadde tatt seg en spasertur over elven for å stenge veien tilbake for oss. Vi boret oss dypere og dypere inn i mørkets hjerte. Det var stille som i graven. Om natten hendte det at vi hørte trommer fra den andre siden av trebeltet. Lyden rullet oppover elven og ble hengende over hodene våre, til det grydde av dag. Vi visste ikke om de varslet krig eller fred, eller om det kanskje var en slags bønn" (s. 90).

Uhyrligheter, overgrep og vold kommer til overflaten i Mørkets hjerte. En mørk historie som dessverre fortsatt er aktuell. Ikke noe å si på at dette er blitt en av 1900-tallets viktigste romaner.