Kunstnerliv i New York

En av de bøkene jeg har lest  med stor glede i høst er Patti Smiths Just Kids. Det er en selvbiografisk bok om kunstnerliv og lidenskapelig vennskap i New York i 1960 og 70 åra.  

Unge Patti Smith har litterære interesser og er en særegen kunstnerspire. Hun både skriver dikt og tegner. I New York  treffer hun en hjertevenn i  Robert  Mapplethorpe.  De blir nære venner og kjærester. De hjelper og støtter hverandre i årene hvor de eksperimenterer med ulike kunstneriske uttrykk og identiteter. Patti finner sin vei i poesien og musikken og Robert blir etter hvert en betydelig fotokunstner kjent blant annent  for portretter, blomster og homoerotiske bilder. Mapplethorpes homoseksuelle legning, som kommer for dagen etter hvert,  kompliserer og utfordrer  forholdet til Patti.

De vanker i kunstnermiljøet rundt Andy Warhol  og bor en tid på det legendariske Chelsea Hotel hvor det  har bodd utallige kunstnere før dem:

Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som blei så godt ivaretatt. Det gjekk rykte om at koffertane til Oscar Wilde vansmekta under vasslina i den ofte flomramma kjellaren. Her oppheldt  Dylan Thomas seg dei siste timane han levde nedsenka i poesi og alkohol. Thomas Wolfe pløgde seg gjennom hundrevis av manussider som skulle bli You Can’t go home again. Bob Dylan komponerte Sad-Eyed Lady of the Lowlands i etasjenunder vår, og det blei sagt at ei påverka Edie Sedgwick sette fyr på rommet sitt da ho i skinet frå eit stearinlys skulle lime på seg dei tjukke, falske augevippene sine.

Selv om 1970-talls miljøet i New York og de mange personlighetene der er spennende å lese om er det  vennskapet mellom Patti og Robert som er bærebjelken i boka. De har helt klart et helt spesielt vennskap og en forståelse for hverandre som varer livet ut. Robert Mapplethorpe  døde  42 år gammel av komplikasjoner av AIDS.  Patti skriver til han da han ligger på dødsleiet:
Du drog meg opp frå den mørkaste perioden av mitt unge liv og delte det heilage mysteriet med meg: Kva det vil seie å vere ein kunstnar. Gjennom deg lærte eg å sjå, og komponerer aldri ei line eller teiknar ei kurve som ikkje bygger på kunnskapen eg fekk i den dyrebare tida vi var saman.

Boka er gitt ut på Samlaget og er oversatt til nynorsk av Brit Bildøen.  Meget bra gjort, og den gode oversettelsen var grunnen til at jeg valgte å lese boka på nynorsk og ikke på engelsk.

En radikal dame

Amalie – et forfatterliv

Jeg er glad i biografier, så da vi fikk  Amalie – et forfatterliv til biblioteket snappet jeg den opp. Biografien er skrevet av Janet Garton frilandsforsker og tidligere professor i nordisk litteratur.

Jeg leste Hellemyrsfolket på videregående, noe sikkert mange har gjort, som et hovedverk innenfor naturalismen i Norge.  Jeg tror jeg leste hele serien til ende. Det sier sikkert noe om min den gang (som nå) sans for lange romaner, og gjerne noe tragisk og trist. Amalie må ha fanget meg inn med alle karakterene sine og gode miljøskildringer. Lesingen av biografien Amalie – et forfatterliv har gjort meg nysgjerrig på nytt, det blir som et forfattermøte på tvers av tid og sted, og jeg har fått lyst til å lese en roman av Amalie Skram igjen.

Amalie Skram var en svært produktiv forfatter, hele seksten romaner på tjue år, til tross for skrivesperrer og vanskeligheter med å finne rom for å skrive. Det var ofte ikke nok med et eget rom, hun måtte reise bort for å få ro rundt seg.  Hun hadde også hele livet økonomiske problemer. Hun fikk aldri forfatterstipend fra Norge, og hun ble refusert av Gyldendal, noe som gjorde henne bitter. Helt på slutten av livet fikk hun imidlertid forfatterstipend fra Danmark hvor hun levde praktisk talt under hele sin tjue år lange periode som aktiv forfatter.

Amalie ble gift og skilt to ganger. Andre gang med forfatteren og litteraturkritikeren Erik Skram. Han var dansk og de slo seg ned i København hvor Amalie ble værende i 21 år fra 1884 til hun døde i 1905. Det er i disse årene hun var aktiv som forfatter. Erik Skram hjalp henne mye med korrektur og råd i skriveprosessen. Likevel kom det ganske fort knuter på tråden i ekteskapet. I en stor krise i 1894 ble Amalie lagt inn på Kommunehospitalet i København. Hun og legen som hadde ansvaret for behandlingen, kunne ikke samarbeide og det endte med at hun ble innlagt på sinnsykeanstalt mot sin vilje. Denne behandlingen og følelsen av å bli umyndiggjort inspirerte henne til de to sykehusromanene - Professor Hieronimus og På St Jørgen. De fikk mye omtale i pressen og førte også til at legen i romanen ble indentifisert som den faktiske legen til Amalie og han måtte fratre sin stilling.

Det er imidlertid det første ekteskapet med den lagt eldre skipskaptein  August  Møller som gav henne stoff til mange romaner. Amalie ble nærmest giftet bort i ung alder, bare 18 år. Møller og hun var ingen god match. Hun var helt uforberedt på hva ekteskapet krevde av henne og disse erfaringene skildrer hun i flere romaner : Constance Ring, Lucie og Forrådt.  Hun var en av de første kvinnelige forfattere i Norge som kom med skarp kritikk av kvinners stilling i ekteskapet – både økonomisk og seksuell undertrykking ble tatt opp. Sedelighetsdebatten var dessuten en pågående debatt i 1880-årene i hele Skandinavia, og flere forfattere engasjerte seg, blant annet skrev Christian Krogh Albertine i 1886 og den ble som kjent beslaglagt.

Janet Garton kommer ikke med noen dypere analyser av Amalie Skrams verker, men viser på en god måte hvordan Amalies eget liv gav henne stoff til skrivingen. Skjebnene til mennesker som stod henne nær og umiddelbare erfaringer fra hennes eget liv ble omskapt til litteratur i tidens ånd. Det lå også naturlig for henne å skrive på en realistisk og virkelighetsnær måte. Den radikale realismen var også begrunnelsen til at forlagsdirektør Fredrik Hegel i Gyldendal refuserte hennes første roman Constance Ring i 1885: «Lad dette, kjære Fru Skram, tjene til min Undskyldning for, at jeg nu, efter at have gjordt mig bekjendt med Fortellingen, der paa mange Steder, men navnlig imod Sluttningen inneholder realistiske Skildringer af den mest yderligaaende Art, bestemt maa fastholde, at Deres Bog ikke kan udgives paa mit Forlag». At «en Dame» skrev så radikalt var høyst uventet for Hegel som stanset utgivelsen selv om han først hadde sagt ja.

Janet Garton: Amalie – et forfatterliv (2011), Gyldendal

La meg bli som leoparden

La meg bli som leoparden

Ragnhild Jølsen – en biografi

Jeg er av dem som liker å lese forfatterbiografier. Slik får jeg et innblikk i personen bak bøkene, et levd liv, et forfatterskap, en tidsepoke og et miljø. Denne gangen valgte jeg meg ut Arnhild Skres biografi om Ragnhild Jølsen som kom i 2009.

Jeg leste Ragnhild Jølsens romaner da jeg selv gikk på videregående. Hun er ikke en hyppig lest forfatter i dag, hvis jeg ikke tar feil. Men som også Arnhild Skre påpeker er litteraturen om henne relativt stor. For min del kan jeg takke Jens Bjørneboes biografiske roman om Ragnhild Jølsen Drømmen og hjulet for at jeg leste bøkene hennes, og jeg tror at akkurat den boken vekket nyskjerrighet blant mange nye lesere for hennes forfatterskap.

Ragnhild Jølsen er jo unektelig også en interessant kvinne i tillegg til å være forfatter – hun var modig, utfordrende, antiborgerlig, mystisk og hadde utvilsomt et stort kunstnertalent. Foruten å skrive, modellerte hun. Hun hadde en spennende blanding av drømmende innadvendthet og handlekraftig kreativitet. Hun ble tidlig avhengig av rus og døde brått og tidlig, ikke ennå fylt 33 år.

Til tross for alt hun strevet med i livet sitt klarte hun å utgi 4 romaner og en samling med fortellinger. Etter hennes død kom også etterlatte skrifter. Mange av tidens ledende anmeldere hadde tro på talentet hennes og oppmuntret henne. Hun reiste mye. Blant annet hadde hun et lenger opphold i København hvor hun fikk skulpturundervisning, og hvor hun ble kjent med en av tidens mest profilerte litteraturkritikere - Georg Brandes. Hun oppnådde også å få kunstnerstipend, og reiste til Roma og tok del i det norske kunstnermiljøet der.

Arnhild Skre plasserer hennes forfatterskap rundt 1900 innen en av tidens hovedstrømninger nyromantikken, men nevner også forbindelsen til jugend i hennes første fortellinger: I norsk litteraturhistorie har en imidlertid ikke brukt begrepet jugendlitteratur før ganske nylig, men det Ragnhild Jølsen skrev i disse fablene, må komme svært nær i både tema og form. (….) Nå skapte hun eventyr selv, med jugendkunstens svungne linjer overført til et poetisk språk ( s.105).

Den best kjente av hennes romaner er Rikka Gan og denne boken sees ofte som en fornyelse av den gotiske sjangeren i Norge. Jeg ble inspirert til å lese den på nytt, og det er virkelig en bok til å grøsse av. Mørk og dyster er Gan herregård, akkurat som de hendelsene som utspiller seg der. ”Sorte lå Gans hus med sitt søvnige ekko, og trerøttene skalv nede i haven” – slik begynner romanen som blir karakterisert som et historisk grøss. Kvinnene er sterke og vakre, men møter ofte en tung skjebne. Ragnhild Jølsens kvinnelige blikk og frimodige beskrivelse av kvinners seksualitet ble lagt merke til da bøkene kom ut. Det var da også en tid hvor pene, borgerlige piker ikke burde ha seksuelt begjær i det hele tatt! Den slags var forbeholdt menn. Hennes debutroman Ve’s mor ble både kalt en ”mannfolkbok” og ”dyrisk lodden”.

Jeg syns biografien La meg bli som leoparden var et spennende gjensyn med Ragnhild Jølsen, og jeg vil runde av med det sitatet som boka starter med:

…de kvinner gemmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land.
Inntil den dag de forstår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke – i verdens store menneskeskoger (Fra Hollasas krønike).