Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen



Ungdomstida og ungdomsskolen er et tilbakevendende tema i litteraturen vår. Ikke så rart når vi vet hva for en vanskelig, opprivende og utfordrende tid det kan være. Tegneserievarianten til Anders N. Kvammen beskriver nettopp dette, og i sin litt naive svart hvitt stil lykkes han godt i å skildre hovedpersonen Aksel i tiden da han nettopp skal begynne på ungdomsskolen. Kvammen er god på detaljer og overblikk, noe som skaper landskaper og stemninger og fyller ut fysiske miljøbeskrivelser med et godt observerende blikk. Tegnestripene gjør også at teksten kan utelates i perioder. Årstidene og månedene går sin gang, vi trenger ikke lese, bare se og skjønne.

Historien om Aksel får fram hvor viktig det er å ha noen som støtter en i de tøffe årene på ungdomsskolen hvor man kan være prisgitt for eksempel et dårlig miljø, bøllete klassekamerater, usikkerhet og sårbarhet. Historien er rørende fortalt, jeg ble i alle fall revet med. Og heldigvis - det finnes lys i tunellen!

På videregående tenker jeg boka kan være fin til ungdommer som skal lære seg norsk, men også for dem som vil studere tegneseriekunsten spesielt og eventuelt sammenligne flere bøker med ungdomsskole/ungdomstida som tema. Eller selvfølgelig for alle oss som liker å lese og sjekke ut en Brageprisvinnende ungdomsbok-debutant. Det var verdt det!

Nina Lykke: Nei og atter nei

Nina Lykkes nye roman Nei og atter nei berører et tema som forfatteren har vært inne på før: ekteskap og ekteskapsbrudd i dagens Norge. Ingrid og Jan er i femtiåra, veletablerte med gode jobber, hus, hytte og to nesten voksne sønner. Men hva skjer når Jan er utro med en yngre kollega, og alt de har bygget opp for alvor begynner å rakne?


Nina Lykke har laget en roman som er på grensen til det parodiske, det som skjer er så utrolig klisjé: Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør og får mer selvtillit og makt. En yngre kvinnelig kollega sjekker han opp etter en kveld på byen, og han er fortapt. Ekteskapet med Ingrid hadde jo så likevel tapt seg etter tjuefem år, og han tror han trenger den nye spenningen som Hanne gir ham.


Dette er rammen, men Nina Lykke gir samtidig en analyse av de samværsformer og holdninger mange kan kjenne seg igjen i, selv om hun altså setter det på spissen: De bortskjemte sønnene som ikke har flyttet hjemmefra, og som har vent seg til at foreldrene ordner "alt " for dem. Det stadig jaget etter spenning og "lykke", perfeksjonismen og overflatiskheten som kan få helt komiske dimensjoner. Hanne gjør det slutt med den ene kjæresten etter den andre på grunn av for eksempel  litt for lys stemme eller : "En gang hadde hun gjort det slutt med en mann fordi han var kalvbeint og gikk med føttene vendt utover, en annen gang hadde hun forlatt en fyr som hele tiden brukte ordet rimelig, som i Det var rimelig dårlig vær i helgen". Det er flere slike komiske elementer i romanen., og jeg liker at det er humor blandet med uroen som også ligger der.


Det ender heller ikke så bra for de fleste av hovedpersonene, som vi kan tenke oss. Jan blir innhentet  av trivialitetene i det nye forholdet og det samme gjør Hanne. Det blir ikke så morsomt og spennende når alle de hemmelige møtene er over, og hverdagen i det store huset med interiør fra åttitallet og to voksne stesønner som aldri rydder opp etter seg er hva som fyller dagene til den nygravide Hanne.


Ingrid, den bedratte konen, er den som endrer livet sitt mest og hun blir kanskje den som til slutt finner en ny vei ut? Kanskje. Det er mye hun også må finne ut av.

Min fars dagbok av Jiro Taniguchi

Jeg har nettopp lest denne japanske tegneserieromanen, som er en familie- og oppvekstskildring fra Japan fra 1950-tallet. Den er svært realistisk skildret både i de detaljerte tegningene og selve historien hvor årstall og historiske hendelser er nevnt. Den handler om en vond skilsmisse og hvordan relasjoner kan bli ødelagte når de det angår ikke får snakket sammen. Hva vet vi egentlig om våre foreldre? I Japan på 1950-tallet var det nok en taushetskultur omkring temaer som personlige forhold, utroskap, skilsmisse og misnøye med familieforhold generelt. Og det var det antagelig i Norge også på den tiden.


Hovedpersonen Yoichi skal reise til farens begravelse, og da har de ikke hatt kontakt på mange, mange år. Når familien samles i begravelsen får Yoichi mange oppklarende innspill omkring sin oppvekst og ungdom og hvorfor forholdet til faren og moren ble så dårlig. Romanen handler også om tilhørighet både til stedet du kommer fra og til familien, og viser at dramatiske opplevelser i barndommen har for betydning for de valgene som tas som voksen.


Romanen er tradisjonelt fortalt og den kan virke litt langsom og omstendelig, men samtidig gripes man av situasjonene og de utfordringene personene møter. Vi får en innsikt i japansk kultur og væremåte som tegneseriegenren for så vidt kan utvide, i dette tilfelle med de detaljerte tegningene av klesdrakter, bygningsdetaljer og lignende.


Romanen er gitt ut på Minuskel forlag og teksten er med store bokstaver og er lett leselig og god å følge. Til tross for sine 272 sider vil jeg anbefale romanen også for dem som trenger lett leselige tekster. Selv om kronologien hopper litt fram og tilbake er fortellingen lett å følge.


Tips om tegneserier:


http://www.tegneserieteori.no/


Redaktør Morten Harper, tegneseriekritiker