Edouard Louis har skrevet en svært fascinerende roman om overgrep og vold. En av grunnene til at den er så fascinerende er at den har flere fortellerstemmer slik at vi får historien fra flere synsvinkler - Edouard Louis selv og søsteren som gjenforteller historien til sin mann. Vi får også delvis høre politi- og sykehuspersonellets reaksjoner. Edvard Louis skiver veldig nært selvbiografisk i sine romaner, og historien om overgrepet, reaksjonene, legeundersøkelsene, anmeldelsen til politiet og det psykologiske traumet etterpå blir gjennom romanen snudd og vendt på fra flere sider.
Det er en historie om et seksuelt overgrep og mordforsøk, men fordi hovedpersonen er homofil og overgriperen arabisk gjør det at flere aspekter, som rasisme, fordommer mot homofile, klassetilhørighet og selvbebreidelser gjør seg gjeldene. Hovedpersonen må gå flere runder med seg selv og har et ambivalent, men veldig traumatisk forhold til hendelsen. Han opplever på flere måter at sykehuset og politiet ikke er i stand til å oppfatte hele denne komplekse historien innenfor sine respektive rammer. Og det tror jeg han har veldig rett i! Derfor er romanen og selvframstillingen viktig, her kommer nyanser fram som ikke synes i noen politianmeldelse eller helsejournal.
