Kunstnerliv i New York

En av de bøkene jeg har lest  med stor glede i høst er Patti Smiths Just Kids. Det er en selvbiografisk bok om kunstnerliv og lidenskapelig vennskap i New York i 1960 og 70 åra.  

Unge Patti Smith har litterære interesser og er en særegen kunstnerspire. Hun både skriver dikt og tegner. I New York  treffer hun en hjertevenn i  Robert  Mapplethorpe.  De blir nære venner og kjærester. De hjelper og støtter hverandre i årene hvor de eksperimenterer med ulike kunstneriske uttrykk og identiteter. Patti finner sin vei i poesien og musikken og Robert blir etter hvert en betydelig fotokunstner kjent blant annent  for portretter, blomster og homoerotiske bilder. Mapplethorpes homoseksuelle legning, som kommer for dagen etter hvert,  kompliserer og utfordrer  forholdet til Patti.

De vanker i kunstnermiljøet rundt Andy Warhol  og bor en tid på det legendariske Chelsea Hotel hvor det  har bodd utallige kunstnere før dem:

Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som blei så godt ivaretatt. Det gjekk rykte om at koffertane til Oscar Wilde vansmekta under vasslina i den ofte flomramma kjellaren. Her oppheldt  Dylan Thomas seg dei siste timane han levde nedsenka i poesi og alkohol. Thomas Wolfe pløgde seg gjennom hundrevis av manussider som skulle bli You Can’t go home again. Bob Dylan komponerte Sad-Eyed Lady of the Lowlands i etasjenunder vår, og det blei sagt at ei påverka Edie Sedgwick sette fyr på rommet sitt da ho i skinet frå eit stearinlys skulle lime på seg dei tjukke, falske augevippene sine.

Selv om 1970-talls miljøet i New York og de mange personlighetene der er spennende å lese om er det  vennskapet mellom Patti og Robert som er bærebjelken i boka. De har helt klart et helt spesielt vennskap og en forståelse for hverandre som varer livet ut. Robert Mapplethorpe  døde  42 år gammel av komplikasjoner av AIDS.  Patti skriver til han da han ligger på dødsleiet:
Du drog meg opp frå den mørkaste perioden av mitt unge liv og delte det heilage mysteriet med meg: Kva det vil seie å vere ein kunstnar. Gjennom deg lærte eg å sjå, og komponerer aldri ei line eller teiknar ei kurve som ikkje bygger på kunnskapen eg fekk i den dyrebare tida vi var saman.

Boka er gitt ut på Samlaget og er oversatt til nynorsk av Brit Bildøen.  Meget bra gjort, og den gode oversettelsen var grunnen til at jeg valgte å lese boka på nynorsk og ikke på engelsk.