Mange av oss har drømt om å reise til Paris, lære fransk, se alle de kjente stedene, vandre på broer og i gater, drikke vin og spise baguette på små hyggelige kafeer - klisjene om byen over alle byer er mange, og det er kanskje lett å bli skuffet i møte med virkeligheten når forventningene er så høye. Derav tittelen Parissyndromet. Visste dere at det faktisk er en diagnose som man gir til japanske turister som kommer til Paris og får alle drømmer knust? Man får en fysisk reaksjon, feber, hjerteklapp, panikk og mest av alt kjenner man seg bedratt når man ser at Paris er full av hundedritt, fattigdom og faenskap.
(Furre s.50 )
Hovedpersonen i boka drar til Paris etter studier, vil komme seg ut, oppleve noe nytt. Hun har fått jobb som barnevakt hos en amerikansk overklassefamilie. Boka har en jeg-forteller som vi kommer nær innpå. Erfaringen med å komme alene til Paris, finne seg et sted å bo, finne venner, streve med språket, kjenne seg veldig alene i en fremmed storby er fint beskrevet. Også hjemlengselen: plutselig, når man får alt på avstand, er Oslo med trikken, kafeer, snø og mennesker med ullgensere et sted å lengte tilbake til.
Men hun treffer venner, flytter inn sammen med en annen norsk jente i et bofelleskap og de deler mange parisiske hverdager sammen. De går også ut på byen, fester, treffer mennesker. De utvikler et sterkt og varig vennskap. Det gode vennskap er faktisk sentralt i romanen.
Dette er en debutroman av en ung forfatter Heidi Furre, som skriver godt om erfaringer som mange på et eller annet tidspunkt vil kjenne seg igjen i. Anbefales.
Gitt ut på Fakkel forlag 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar