Min fars dagbok av Jiro Taniguchi

Jeg har nettopp lest denne japanske tegneserieromanen, som er en familie- og oppvekstskildring fra Japan fra 1950-tallet. Den er svært realistisk skildret både i de detaljerte tegningene og selve historien hvor årstall og historiske hendelser er nevnt. Den handler om en vond skilsmisse og hvordan relasjoner kan bli ødelagte når de det angår ikke får snakket sammen. Hva vet vi egentlig om våre foreldre? I Japan på 1950-tallet var det nok en taushetskultur omkring temaer som personlige forhold, utroskap, skilsmisse og misnøye med familieforhold generelt. Og det var det antagelig i Norge også på den tiden.


Hovedpersonen Yoichi skal reise til farens begravelse, og da har de ikke hatt kontakt på mange, mange år. Når familien samles i begravelsen får Yoichi mange oppklarende innspill omkring sin oppvekst og ungdom og hvorfor forholdet til faren og moren ble så dårlig. Romanen handler også om tilhørighet både til stedet du kommer fra og til familien, og viser at dramatiske opplevelser i barndommen har for betydning for de valgene som tas som voksen.


Romanen er tradisjonelt fortalt og den kan virke litt langsom og omstendelig, men samtidig gripes man av situasjonene og de utfordringene personene møter. Vi får en innsikt i japansk kultur og væremåte som tegneseriegenren for så vidt kan utvide, i dette tilfelle med de detaljerte tegningene av klesdrakter, bygningsdetaljer og lignende.


Romanen er gitt ut på Minuskel forlag og teksten er med store bokstaver og er lett leselig og god å følge. Til tross for sine 272 sider vil jeg anbefale romanen også for dem som trenger lett leselige tekster. Selv om kronologien hopper litt fram og tilbake er fortellingen lett å følge.


Tips om tegneserier:


http://www.tegneserieteori.no/


Redaktør Morten Harper, tegneseriekritiker

Biblioteket i juni

Utenfor det åpne vinduet ser jeg haugskyenes hvite og grå skymasser tårne seg opp mot lyseblå himmel. Luften er lummer, gradestokken nærmer seg tretti. Syrinduft og et snev av nyklippet gress kommer sivende inn. På bordet står grenene med løytnantshjerter og dirrer svakt, røde, formfullendte og fascinerende.

På skolen er det eksamenstid, oppbruddstid, de store følelsenes tid. I aulaen øves det, alt fra spede pianostykker til rocka stykker med volumet høyt på. I biblioteket har alle eksamensheftene og "å lykkes med" - serien blitt utlånt og kommet inn igjen. En hektisk lånetid og lesetid er ikke helt over, men fag etter fag avsluttes for i år.

Elevene har skrevet seg gjennom eksamenoppgaver om sammensatte tekster, realisme og kjærlighet i hashtaggenes tid. Noen er helt ferdig med tre års videregåede. IB har hatt utrolig mange eksamener i løpet av de siste ukene og har allerede forduftet fra skolen og biblioteket hvor de har brukt mye tid over bøkene. De har hatt sitt graduation party og 20-års jubileumet er vel overstått. Jeg savner deres skravlete og energiske tilstedeværelse allerede. Og snart er det innlevering av lærebøker for i år, en hektisk uke for oss skolebibliotekarer. Og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt både til all "bippingen" og til avskjedene. Alle de skjønne ungdommene som har vært her i tre år og skal ut i verden – til Oslo, Bergen, Trondhjem, Kina, Frankrike, Sør og Nord-Amerika og jeg vet ikke hvor…

Jeg kommer til å savne dem, samtidig som jeg vet at det er jo dette de har jobbet for – realisere drømmene om å komme seg videre som mennesker og reise videre ut i den store, store verden. Jeg ønsker dem alle lykke til videre på den veien!