Nina Lykke har laget en roman som er på grensen til det parodiske, det som skjer er så utrolig klisjé: Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør og får mer selvtillit og makt. En yngre kvinnelig kollega sjekker han opp etter en kveld på byen, og han er fortapt. Ekteskapet med Ingrid hadde jo så likevel tapt seg etter tjuefem år, og han tror han trenger den nye spenningen som Hanne gir ham.
Dette er rammen, men Nina Lykke gir samtidig en analyse av de samværsformer og holdninger mange kan kjenne seg igjen i, selv om hun altså setter det på spissen: De bortskjemte sønnene som ikke har flyttet hjemmefra, og som har vent seg til at foreldrene ordner "alt " for dem. Det stadig jaget etter spenning og "lykke", perfeksjonismen og overflatiskheten som kan få helt komiske dimensjoner. Hanne gjør det slutt med den ene kjæresten etter den andre på grunn av for eksempel litt for lys stemme eller : "En gang hadde hun gjort det slutt med en mann fordi han var kalvbeint og gikk med føttene vendt utover, en annen gang hadde hun forlatt en fyr som hele tiden brukte ordet rimelig, som i Det var rimelig dårlig vær i helgen". Det er flere slike komiske elementer i romanen., og jeg liker at det er humor blandet med uroen som også ligger der.
Det ender heller ikke så bra for de fleste av hovedpersonene, som vi kan tenke oss. Jan blir innhentet av trivialitetene i det nye forholdet og det samme gjør Hanne. Det blir ikke så morsomt og spennende når alle de hemmelige møtene er over, og hverdagen i det store huset med interiør fra åttitallet og to voksne stesønner som aldri rydder opp etter seg er hva som fyller dagene til den nygravide Hanne.
Ingrid, den bedratte konen, er den som endrer livet sitt mest og hun blir kanskje den som til slutt finner en ny vei ut? Kanskje. Det er mye hun også må finne ut av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar