Draumar betyr ingenting av Ane Barmen

Foto: Gyldendal

Hvis du liker å lese om hvordan det er å være sytten år, gå på videregående og ta jobb på et sykehjem i sommerferien, slike hverdagslige vanlige ting i livet, men samtidig gå og bære på en sorg over å ha mistet kjæresten, kan denne boka ha mye å by på. Den er full av gode iakttagelser av hvordan en syttenåring opplever livet sitt i møte med gryende kjærlighet, vennskap og sorg.

Louise er en jente man blir glad i. Utgangspunktet for romanen er at Louise har flyttet hjemmefra til Ålesund for å gå på videregående. Hun vil bort fra bygda og alt det kjente fordi Tormod, bestevennen gjennom alle år og også kjæreste er død. Hun orker ikke å bli minnet på det hele tiden, og lukker sorgen inni seg. Så får hun beskjed fra moren om at også bestemoren er død, og at hun må komme hjem for å være med i begravelsen og hjelpe til rundt oppryddingen.

Hun drar hjem motvillig. Relasjoner er jo kompliserte, som vi vet. Og når Louise drar hjem til familien viser hun en klart uttalt og for henne berettiget frustrasjon over hvordan både mor, søster og venner kan oppføre seg. Søsteren bryr seg for mye, er opptatt av hus og interiør, den lille sønnen hennes har ingen oppdragelse. Moren er for ettergivende. Tidligere venner er opptatt av teite TV-serier og festing. Louise finner seg ikke til rette, og på toppen av det hele har søsteren hennes Isa skaffet sommerjobb til henne på sykehjemmet i ferien!

I dette hverdagslige familiedramaet er det to ting som er spesielt viktige for Louise og som hun vokser på. Det ene er forholdet til en ny venn William. Hun liker ham veldig godt, og de har en date som er veldig fint beskrevet og vi tenker at dette blir bra for Louise. Men så viser det seg at hun kanskje ikke er klar til å gå videre i et nytt forhold ennå.

Det andre er jobben på sykehjemmet. Hun får et spesielt forhold til Karen som er dement. Først vet hun ikke hvordan hun skal takle Karen som ringer til døde venner, vil stikke av hjem og som hun må hjelpe med alle basisting som toalettbesøk og mating. Men Louise er god på det, hun har hjertet på rette sted, og etter hvert merkes det at hun har stor sympati med Karen og både vil og kan hjelpe til på en konstruktiv måte.

Også den tidligere venninnen Linni viser seg å ha kvaliteter som hjelper Louise når det stormer som verst. Hun minner blant annet Louise på et dikt som hun og Tormod presenterte på skolen sammen og som Linni syns hun skal tenke på. Og det syns jeg også. Jeg håper virkelig at Louise får spille mye orgel!

Leve

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset