En radikal dame

Amalie – et forfatterliv

Jeg er glad i biografier, så da vi fikk  Amalie – et forfatterliv til biblioteket snappet jeg den opp. Biografien er skrevet av Janet Garton frilandsforsker og tidligere professor i nordisk litteratur.

Jeg leste Hellemyrsfolket på videregående, noe sikkert mange har gjort, som et hovedverk innenfor naturalismen i Norge.  Jeg tror jeg leste hele serien til ende. Det sier sikkert noe om min den gang (som nå) sans for lange romaner, og gjerne noe tragisk og trist. Amalie må ha fanget meg inn med alle karakterene sine og gode miljøskildringer. Lesingen av biografien Amalie – et forfatterliv har gjort meg nysgjerrig på nytt, det blir som et forfattermøte på tvers av tid og sted, og jeg har fått lyst til å lese en roman av Amalie Skram igjen.

Amalie Skram var en svært produktiv forfatter, hele seksten romaner på tjue år, til tross for skrivesperrer og vanskeligheter med å finne rom for å skrive. Det var ofte ikke nok med et eget rom, hun måtte reise bort for å få ro rundt seg.  Hun hadde også hele livet økonomiske problemer. Hun fikk aldri forfatterstipend fra Norge, og hun ble refusert av Gyldendal, noe som gjorde henne bitter. Helt på slutten av livet fikk hun imidlertid forfatterstipend fra Danmark hvor hun levde praktisk talt under hele sin tjue år lange periode som aktiv forfatter.

Amalie ble gift og skilt to ganger. Andre gang med forfatteren og litteraturkritikeren Erik Skram. Han var dansk og de slo seg ned i København hvor Amalie ble værende i 21 år fra 1884 til hun døde i 1905. Det er i disse årene hun var aktiv som forfatter. Erik Skram hjalp henne mye med korrektur og råd i skriveprosessen. Likevel kom det ganske fort knuter på tråden i ekteskapet. I en stor krise i 1894 ble Amalie lagt inn på Kommunehospitalet i København. Hun og legen som hadde ansvaret for behandlingen, kunne ikke samarbeide og det endte med at hun ble innlagt på sinnsykeanstalt mot sin vilje. Denne behandlingen og følelsen av å bli umyndiggjort inspirerte henne til de to sykehusromanene - Professor Hieronimus og På St Jørgen. De fikk mye omtale i pressen og førte også til at legen i romanen ble indentifisert som den faktiske legen til Amalie og han måtte fratre sin stilling.

Det er imidlertid det første ekteskapet med den lagt eldre skipskaptein  August  Møller som gav henne stoff til mange romaner. Amalie ble nærmest giftet bort i ung alder, bare 18 år. Møller og hun var ingen god match. Hun var helt uforberedt på hva ekteskapet krevde av henne og disse erfaringene skildrer hun i flere romaner : Constance Ring, Lucie og Forrådt.  Hun var en av de første kvinnelige forfattere i Norge som kom med skarp kritikk av kvinners stilling i ekteskapet – både økonomisk og seksuell undertrykking ble tatt opp. Sedelighetsdebatten var dessuten en pågående debatt i 1880-årene i hele Skandinavia, og flere forfattere engasjerte seg, blant annet skrev Christian Krogh Albertine i 1886 og den ble som kjent beslaglagt.

Janet Garton kommer ikke med noen dypere analyser av Amalie Skrams verker, men viser på en god måte hvordan Amalies eget liv gav henne stoff til skrivingen. Skjebnene til mennesker som stod henne nær og umiddelbare erfaringer fra hennes eget liv ble omskapt til litteratur i tidens ånd. Det lå også naturlig for henne å skrive på en realistisk og virkelighetsnær måte. Den radikale realismen var også begrunnelsen til at forlagsdirektør Fredrik Hegel i Gyldendal refuserte hennes første roman Constance Ring i 1885: «Lad dette, kjære Fru Skram, tjene til min Undskyldning for, at jeg nu, efter at have gjordt mig bekjendt med Fortellingen, der paa mange Steder, men navnlig imod Sluttningen inneholder realistiske Skildringer af den mest yderligaaende Art, bestemt maa fastholde, at Deres Bog ikke kan udgives paa mit Forlag». At «en Dame» skrev så radikalt var høyst uventet for Hegel som stanset utgivelsen selv om han først hadde sagt ja.

Janet Garton: Amalie – et forfatterliv (2011), Gyldendal