Rivertonprisen vunnet av lokal forfatter

Torkil Damhaug vant Rivertonprisen 2012 med Ildmannen.
Handlingen foregår i Lillestrømområdet og er til og med innom Lillestrøm videregående skole.
Dette er kanskje påskekrimmen for oss på LVS i år?

Rivertonprisen "Den gyldne revolver" deles ut hvert år til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid.

53 år gamle Torkil Damhaug fra Lørenskog debuterte som forfatter i 1996 med romanen Flykt, måne, etter å ha jobbet som lege og psykiater.

Siden debuten har han gitt ut seks bøker, de fleste av dem krim. Han har solgt over 150 000 bøker.




Fra Omslaget:
En natt sent i mars antennes stallen på Stornes gård. Nærmere tretti hester brenner inne. Utover våren herjes flere steder i nærheten av branner, og attenåringen Karsten og hans seks år yngre søster trekkes inn i en strøm av uhyggelige hendelser. Flere liv skal gå tapt når Ildmannen raser.

Juryens begrunnelse:
Torkil Damhaug beskriver skjebnesvangre møter mellom ulike menneskesinn på en troverdig måte, og viser oss hvilke fatale konsekvenser dette kan få. Vi blir dratt på innsiden til det unge, sårbare og identitetssøkende menneske, de mentalt vingeklippede og møter egoistens ansvarsfraskrivelse. Det er glimrende skrevet, det er nådeløst og vondt, og ikke minst, spennende.

Dette høres interessant ut. Jeg har ikke lest boken ennå, men har sikret meg den som lydbok og skal høre på den sammen med familien i påskeferien. Jeg har kjøpt inn et ekstra eksemplar til biblioteket, så da er det muligheter for andre som har lyst til å lese en spennede krim fra nærområdet.

Stille natt og Samtale ventar

Klasse 2STD har laget sammensatte tekster av bøkene som de leste til Ungdommens kritikerpris.
De har bearbeidet tekstene og gitt dem et kunstnerisk uttrykk.
Her vises et par av tekstene Stille natt av Hovland som tegnefilm og Samtale ventar av Marit Eikemo som film.





Samtale ventar:

Kronikk i Aftenposten 10. mars 2012

Er samtiden virkelig så trist?
Av Erik Rustad Markussen 2STD
Elev i juryklasse til Ungdommens kritikerpris ved Lillestrøm videregående skole

Bøker skrevet av forfattere som Stig Sæterbakken, Thomas Espedal og Ragnar Hovland ga meg noe som jeg ikke ventet å oppleve. Ved begynnelsen av hver eneste bok var optimismen stor, og jeg gledet meg til å sette i gang med lesingen. Men raskt skjønte jeg at gleden ikke ville bli så stor, og at forfatterne selv skulle gjøre det hele til en urovekkende trist og sorgfylt affære. For alle de åtte bøkene var preget av en absurd tristhet, som nesten ødela lesegleden.

Som elev ved Lillestrøm videregående skole ble jeg kastet ut i dette litterære virvaret da min klasse ble plukket ut som juryklasse til ungdommens kritikerpris. Prisen er anerkjent, og det er en stor ære for enhver forfatter å bli utnevnt som ungdommens favoritt. Så i november fikk jeg åtte hardpakkede tekster kastet i fanget, med ordre om å lese. Og jeg leste.

Tristheten selv

De neste månedene ble med andre ord Stieg Larsson, Khaled Hosseini og David Lagercranz byttet ut med norske forfattere, som ifølge NRK-kritikeren Knut Hoem skulle være av ypperste kvalitet. Kosestundene på sengekanten ble dermed omgjort fra nervepirrende krimmysterier til langtekkelige og triste handlinger på den norske landsbygda. For etter min mening går det en rød tråd gjennom disse åtte bøkene. Og jeg tror jeg vil gi den røde tråden et så enkelt kallenavn som tristheten selv.

Den første boken jeg forhåpningsfullt angrep var Samtale ventar, skrevet av hordalendingen Marit Eikemo. Handlingen utfolder seg i en avsidesliggende bygd på Vestlandet, hvor hovedpersonen sliter med å bli inkludert. Jeg kan ikke huske om bygda led under konstant dårlig vær, men i mitt hode var handlingen alltid preget av enten regn, sludd, snø eller slaps. Og når den noe tvetydige avslutningen ender med at hovedpersonen også dør av ensomhet og kulde, ble jeg som leser ikke spesielt glad til sinns.

Sorgfylte hendelser

Og derfra fortsatte sammensuriet av sorgfylte hendelser. I Tomas Espedals Imot naturen kjemper jeg-personen med kjærligheten, og må til slutt gi tapt. I sin egen bolig river kjærlighetssorgen sjelen hans i stykker, mens han sakte, men sikkert råtner av jævelskap og fordervelse. Og videre i Ragnar Hovlands Stille natt fortelles en historie om en forfatter med skrivesperre. Allikevel klarer Hovland å konstruere små morsomheter nå og da, men helhetlig er også dette verket sammensatt av negative forhold som psykiske problemer, melankoli og uærlighet.

Og det stopper ikke der. I Ingvild Rishøis novellesamling Historien om fru Berg får vi innsyn i flere settinger, som alle er preget av store og små problemer. Fra kjærlighet og utroskap til autisme og ignoranse pløyer det lille verket seg gjennom triste temaer på en repeterende måte. I det episke diktet Jimmen, av Øyvind Rimbereid, er også sorgen sentral, sorgen over de store omveltningene som foregår i Norge. Romanen Ismannen av Anders Bortne er som Ragnar Hovlands verk finurlig og artig på sitt vis, men også her tas psykiske problemer opp på en dyp og alvorlig måte.

God overraskelse

De neste romanene må jeg ærlig innrømme at jeg ikke lenger gledet meg stort til å lese. Grunnen? Jo, fordi jeg allerede hadde lest nok sorgfylte og kjedsomme historier, og når titlene på de gjenværende inneholdt ord som natt og stillhet så det ikke spesielt lyst ut. Men her fikk jeg meg en god overraskelse, gjennom Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten. Nylig avdøde Sæterbakkens siste verk var både spennende og lettlest, selv om også romanen handlet om forhold som ikke akkurat gjør deg glad til sinns. Og fra denne lille oppturen var neste roman ut nok en skuffende nedtur. I Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie følger vi et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt. Innledningen lover mye, mye som aldri leseren får oppleve. Igjen en trist affære, som jeg og mine klassekamerater i plenum dømte nord og ned.

Mye lærdom

Jeg må likevel tilstå, at mens jeg leste om all sorgen og fortapelsen, begynte jeg å tenke på at det også lå mye lærdom i disse bøkene. Gjennom å lese de nominerte verkene opparbeidet jeg uten tvil en god forståelse av norsk samtidslitteratur. Og det jeg også begynte å bryne de små grå på, var om innholdet i disse åtte bøkene var en god gjenspeiling av hvordan samfunnet vårt egentlig er pr. dags dato. Og da spør jeg meg raskt hvorfor.

Hvorfor preger denne tristheten og sorgen romanene som kritikerne lovpriser? Hvorfor tas så alvorlige og sorgfylte problemer opp, og hva sier de om oss?

I 1871 uttalte litteraturviteren Georg Brandes "at en litteratur i våre dager lever, viser seg i, at den setter problemer under debatt". Av mange blir dette sett på som starten av den nordiske realismen på slutten av 1800-tallet. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg mener vi kan finne likhetstrekk mellom realismen på 1800-tallet, og litteraturen som blir utgitt i dag. Det virker som at både da og nå ble alvorlige og gjerne triste temaer tatt opp for å debatteres.

Postrealistisk epoke

Om de i dag bevisst tas opp for at folket skal diskutere disse spørsmålene kan ikke jeg fastslå, men at tekstene i alle fall får folk til å tenke er jeg rimelig sikker på. Og da popper igjen utallige spørsmål opp i hodet mitt. Hvorfor stiller vi slike alvorlige og vanskelige spørsmål til oss selv? Hvorfor ønsker vi å ta opp slike problemer nå? Betyr dette at vi på ny har entret en postrealistisk epoke, ikke bare i litteraturen, men også i sosiale sammenhenger? Og til slutt, hvorfor er litteraturen i dag slik som den er? Er samtiden virkelig så trist?

~

En radikal dame

Amalie – et forfatterliv

Jeg er glad i biografier, så da vi fikk  Amalie – et forfatterliv til biblioteket snappet jeg den opp. Biografien er skrevet av Janet Garton frilandsforsker og tidligere professor i nordisk litteratur.

Jeg leste Hellemyrsfolket på videregående, noe sikkert mange har gjort, som et hovedverk innenfor naturalismen i Norge.  Jeg tror jeg leste hele serien til ende. Det sier sikkert noe om min den gang (som nå) sans for lange romaner, og gjerne noe tragisk og trist. Amalie må ha fanget meg inn med alle karakterene sine og gode miljøskildringer. Lesingen av biografien Amalie – et forfatterliv har gjort meg nysgjerrig på nytt, det blir som et forfattermøte på tvers av tid og sted, og jeg har fått lyst til å lese en roman av Amalie Skram igjen.

Amalie Skram var en svært produktiv forfatter, hele seksten romaner på tjue år, til tross for skrivesperrer og vanskeligheter med å finne rom for å skrive. Det var ofte ikke nok med et eget rom, hun måtte reise bort for å få ro rundt seg.  Hun hadde også hele livet økonomiske problemer. Hun fikk aldri forfatterstipend fra Norge, og hun ble refusert av Gyldendal, noe som gjorde henne bitter. Helt på slutten av livet fikk hun imidlertid forfatterstipend fra Danmark hvor hun levde praktisk talt under hele sin tjue år lange periode som aktiv forfatter.

Amalie ble gift og skilt to ganger. Andre gang med forfatteren og litteraturkritikeren Erik Skram. Han var dansk og de slo seg ned i København hvor Amalie ble værende i 21 år fra 1884 til hun døde i 1905. Det er i disse årene hun var aktiv som forfatter. Erik Skram hjalp henne mye med korrektur og råd i skriveprosessen. Likevel kom det ganske fort knuter på tråden i ekteskapet. I en stor krise i 1894 ble Amalie lagt inn på Kommunehospitalet i København. Hun og legen som hadde ansvaret for behandlingen, kunne ikke samarbeide og det endte med at hun ble innlagt på sinnsykeanstalt mot sin vilje. Denne behandlingen og følelsen av å bli umyndiggjort inspirerte henne til de to sykehusromanene - Professor Hieronimus og På St Jørgen. De fikk mye omtale i pressen og førte også til at legen i romanen ble indentifisert som den faktiske legen til Amalie og han måtte fratre sin stilling.

Det er imidlertid det første ekteskapet med den lagt eldre skipskaptein  August  Møller som gav henne stoff til mange romaner. Amalie ble nærmest giftet bort i ung alder, bare 18 år. Møller og hun var ingen god match. Hun var helt uforberedt på hva ekteskapet krevde av henne og disse erfaringene skildrer hun i flere romaner : Constance Ring, Lucie og Forrådt.  Hun var en av de første kvinnelige forfattere i Norge som kom med skarp kritikk av kvinners stilling i ekteskapet – både økonomisk og seksuell undertrykking ble tatt opp. Sedelighetsdebatten var dessuten en pågående debatt i 1880-årene i hele Skandinavia, og flere forfattere engasjerte seg, blant annet skrev Christian Krogh Albertine i 1886 og den ble som kjent beslaglagt.

Janet Garton kommer ikke med noen dypere analyser av Amalie Skrams verker, men viser på en god måte hvordan Amalies eget liv gav henne stoff til skrivingen. Skjebnene til mennesker som stod henne nær og umiddelbare erfaringer fra hennes eget liv ble omskapt til litteratur i tidens ånd. Det lå også naturlig for henne å skrive på en realistisk og virkelighetsnær måte. Den radikale realismen var også begrunnelsen til at forlagsdirektør Fredrik Hegel i Gyldendal refuserte hennes første roman Constance Ring i 1885: «Lad dette, kjære Fru Skram, tjene til min Undskyldning for, at jeg nu, efter at have gjordt mig bekjendt med Fortellingen, der paa mange Steder, men navnlig imod Sluttningen inneholder realistiske Skildringer af den mest yderligaaende Art, bestemt maa fastholde, at Deres Bog ikke kan udgives paa mit Forlag». At «en Dame» skrev så radikalt var høyst uventet for Hegel som stanset utgivelsen selv om han først hadde sagt ja.

Janet Garton: Amalie – et forfatterliv (2011), Gyldendal

Stig Sæterbakken ble hedret av ungdommen

2STD på trappa foran Litteraturhuset

Torsdag 1. mars på Litteraturhuset satt en fullstappet Wergelandssal og ventet på å få vite hvem som hadde fått Ungdommens kritikerpris 2011/12. 

Ni videregående skoleklasser fra hele landet har de siste ukene diskutert seg fram til en vinner blant åtte av fjorårets beste skjønnlitterære forfattere. To bøker kjempet om prisen helt til slutt - Gjennom natten av Stig Sæterbakken og Ismannen av Anders Bortne. To romaner som begge handler om å miste noen man er glad i. Sæterbakken gikk til topps og ble årets vinner, noe som ble veldig spesielt fordi Sæterbakken døde i januar i år. 

Juryen begrunnet valget med at Gjennom natten er en bok som griper leseren fra første stund. Alle avsnitt er vakre. Den beskriver både bunnløs sorg, svik og stormende forelskelse, og har innslag både av realisme og fantasi. Den er spennende og skaper rom for ettertanke. Den får oss til å tenke på hvor flyktig lykke kan være, som et lys som slås på og av. 

Klasse 2STD fra Lillestrøm videregående har sammen med de andre juryklassene bidradd til mange gode lesninger av av disse bøkene. Det er en en utrolig fin pris å få for en forfatter. Ungdommen er en uensartet gruppe og leser med stort alvor og kritisk blikk. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen var med på utdelingen for tredje år på rad og kalte det "vårens vakreste eventyr". Hun pekte på at mange nok har fått en leseropplevelse de ellers ikke ville fått. Hun siterte Lars Saabye Christensen: "Hvis ikke litteratur fantes ville mange tanker blitt usynlige" og Jan Erik Vold: " En samtale om litteratur er alltid en samtale om livet" . Og det summerer opp noe av det mest essensielle med å lese og samtale om litteratur. 

Espen, Christopher, Simen og Divya fra 2 STD og Lars fra 2 MUS sørget dessuten for en knallbra åpning på arrangementet med å synge og spille "Warwick Avenue" av Duffy. 2STD og lærer Karianne har virkelig gjort en kjempejobb de siste månedene og dette ble en flott avslutning på prosjektet. 

 Det ble en minnerik og lærerik dag på Litteraturhuset for alle oss som fikk delta. Den avsluttet med spennende samtaler med alle de seks forfatterne som var til stede - Anders Bortne, Ingvild Rishøi, Øyvind Rimbereid, Marit Eikemo og Merethe Lindstrøm. Redaktøren Herdis Eggen fra Cappelen Damm representerte og mottok prisen på vegne av avdøde Stig Sæterbakken. Hun framhevet betydningen av prisen for framtidige generasjoners lesere av forfatterskapet.

Ungdommens kritikerpris 2011/12