Er samtiden virkelig så trist?
Av Erik Rustad Markussen 2STD
Elev i juryklasse til Ungdommens kritikerpris ved Lillestrøm videregående skole
Bøker skrevet av forfattere som Stig Sæterbakken, Thomas Espedal og
Ragnar Hovland ga meg noe som jeg ikke ventet å oppleve. Ved begynnelsen av
hver eneste bok var optimismen stor, og jeg gledet meg til å sette i gang med
lesingen. Men raskt skjønte jeg at gleden ikke ville bli så stor, og at
forfatterne selv skulle gjøre det hele til en urovekkende trist og sorgfylt
affære. For alle de åtte bøkene var preget av en absurd tristhet, som nesten
ødela lesegleden.
Som elev ved Lillestrøm videregående skole ble jeg kastet ut i dette
litterære virvaret da min klasse ble plukket ut som juryklasse til ungdommens
kritikerpris. Prisen er anerkjent, og det er en stor ære for enhver forfatter å
bli utnevnt som ungdommens favoritt. Så i november fikk jeg åtte hardpakkede
tekster kastet i fanget, med ordre om å lese. Og jeg leste.
Tristheten selv
De neste månedene ble med andre ord Stieg Larsson, Khaled Hosseini og
David Lagercranz byttet ut med norske forfattere, som ifølge NRK-kritikeren
Knut Hoem skulle være av ypperste kvalitet. Kosestundene på sengekanten ble
dermed omgjort fra nervepirrende krimmysterier til langtekkelige og triste
handlinger på den norske landsbygda. For etter min mening går det en rød tråd
gjennom disse åtte bøkene. Og jeg tror jeg vil gi den røde tråden et så enkelt
kallenavn som tristheten selv.
Den første boken jeg forhåpningsfullt angrep var Samtale ventar,
skrevet av hordalendingen Marit Eikemo. Handlingen utfolder seg i en
avsidesliggende bygd på Vestlandet, hvor hovedpersonen sliter med å bli
inkludert. Jeg kan ikke huske om bygda led under konstant dårlig vær, men i
mitt hode var handlingen alltid preget av enten regn, sludd, snø eller slaps.
Og når den noe tvetydige avslutningen ender med at hovedpersonen også dør av
ensomhet og kulde, ble jeg som leser ikke spesielt glad til sinns.
Sorgfylte hendelser
Og derfra fortsatte sammensuriet av sorgfylte hendelser. I Tomas
Espedals Imot naturen kjemper jeg-personen med kjærligheten, og må til slutt gi
tapt. I sin egen bolig river kjærlighetssorgen sjelen hans i stykker, mens han
sakte, men sikkert råtner av jævelskap og fordervelse. Og videre i Ragnar
Hovlands Stille natt fortelles en historie om en forfatter med skrivesperre.
Allikevel klarer Hovland å konstruere små morsomheter nå og da, men helhetlig
er også dette verket sammensatt av negative forhold som psykiske problemer,
melankoli og uærlighet.
Og det stopper ikke der. I Ingvild Rishøis novellesamling Historien om
fru Berg får vi innsyn i flere settinger, som alle er preget av store og små
problemer. Fra kjærlighet og utroskap til autisme og ignoranse pløyer det lille
verket seg gjennom triste temaer på en repeterende måte. I det episke diktet
Jimmen, av Øyvind Rimbereid, er også sorgen sentral, sorgen over de store
omveltningene som foregår i Norge. Romanen Ismannen av Anders Bortne er som
Ragnar Hovlands verk finurlig og artig på sitt vis, men også her tas psykiske
problemer opp på en dyp og alvorlig måte.
God overraskelse
De neste romanene må jeg ærlig innrømme at jeg ikke lenger gledet meg
stort til å lese. Grunnen? Jo, fordi jeg allerede hadde lest nok sorgfylte og
kjedsomme historier, og når titlene på de gjenværende inneholdt ord som natt og
stillhet så det ikke spesielt lyst ut. Men her fikk jeg meg en god
overraskelse, gjennom Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten. Nylig avdøde
Sæterbakkens siste verk var både spennende og lettlest, selv om også romanen
handlet om forhold som ikke akkurat gjør deg glad til sinns. Og fra denne lille
oppturen var neste roman ut nok en skuffende nedtur. I Merethe Lindstrøms Dager
i stillhetens historie følger vi et eldre ektepar som har inngått en
stilltiende pakt. Innledningen lover mye, mye som aldri leseren får oppleve.
Igjen en trist affære, som jeg og mine klassekamerater i plenum dømte nord og
ned.
Mye lærdom
Jeg må likevel tilstå, at mens jeg leste om all sorgen og fortapelsen,
begynte jeg å tenke på at det også lå mye lærdom i disse bøkene. Gjennom å lese
de nominerte verkene opparbeidet jeg uten tvil en god forståelse av norsk
samtidslitteratur. Og det jeg også begynte å bryne de små grå på, var om
innholdet i disse åtte bøkene var en god gjenspeiling av hvordan samfunnet vårt
egentlig er pr. dags dato. Og da spør jeg meg raskt hvorfor.
Hvorfor preger denne tristheten og sorgen romanene som kritikerne
lovpriser? Hvorfor tas så alvorlige og sorgfylte problemer opp, og hva sier de
om oss?
I 1871 uttalte litteraturviteren Georg Brandes "at en litteratur i
våre dager lever, viser seg i, at den setter problemer under debatt". Av
mange blir dette sett på som starten av den nordiske realismen på slutten av
1800-tallet. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg mener vi kan finne
likhetstrekk mellom realismen på 1800-tallet, og litteraturen som blir utgitt i
dag. Det virker som at både da og nå ble alvorlige og gjerne triste temaer tatt
opp for å debatteres.
Postrealistisk epoke
Om de i dag bevisst tas opp for at folket skal diskutere disse
spørsmålene kan ikke jeg fastslå, men at tekstene i alle fall får folk til å
tenke er jeg rimelig sikker på. Og da popper igjen utallige spørsmål opp i
hodet mitt. Hvorfor stiller vi slike alvorlige og vanskelige spørsmål til oss
selv? Hvorfor ønsker vi å ta opp slike problemer nå? Betyr dette at vi på ny
har entret en postrealistisk epoke, ikke bare i litteraturen, men også i
sosiale sammenhenger? Og til slutt, hvorfor er litteraturen i dag slik som den
er? Er samtiden virkelig så trist?
~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar