fredag 21. desember 2012

onsdag 5. desember 2012

Å vandre rundt i byen Nem


Simon Strangers bok Mnem fra 2008 er en historie om en fiktiv by kalt Nem, men også så mye, mye mer.
Rammefortellingen er en forfatter som blir spurt om å komme til Nem for å skrive byens historie.

I den prosessen leder han oss gjennom gater og inn i hus og vi blir fortalt en mengde historier om ulike personer. Dette blir flettet sammen med glimt fra verdenshistorien og vitenskapshistorien. Samtidig er det et mysterium som skal løses: Alle sier at byen ble offisielt åpnet i 1959, men det finnes bevis på at byen ble opprettet i 1954. Hvorfor er det vanskelig å finne tilbake til kildene om dette, hva hendte egentlig i de fem årene som er utvisket av byens historie?

Dette er en bok om en fiktiv by, men også en bok om et utopisk samfunn og idealisme. Om hva som går bra og hva som ikke fungerer.

Flere elever har lånt Mnem på biblioteket og anbefalt den til meg, og jeg kan slutte meg til dem som liker boka. Den er på mange måter en fascinerende roman med alle sine krumspring og små historier, både lærerik og fantasifull på en måte som minner litt om Michael Endes bøker. De femhundrede sidene bør ikke avskrekke noen fra å lese den.

Intervju med forfatteren:
http://www.tiden.no/admin/Forfattermateriell/Q9Z10L0%24_115_intervju%20nrk.wmv

 

mandag 26. november 2012

En lys sommers usigelige smerte


Ruth Maier og Gunvor Hofmo.
26. november 2012 er det 70 år siden skipet "Donau" deporterte de norske jødene til utslettelsesleirene i Tyskland. Ombord var også Ruth Maier fra Wien, som kom til Norge i 1939 og møtte Gunvor Hofmo. Når Maiers historie i ettertid har blitt kjent er det takket være Jan Erik Volds utrettelige arbeid for å løfte henne fram.
Ruth Maier skrev dagbok, og i denne inngikk også et halvt hundre dikt og prosalyriske stykker. Disse er samlet i boken En lys sommers usigelige smerte, som viser at Ruth Maier også var poet. De siste tekstene er skrevet bare fjorten dager før hun ble deportert. Hun døde 1. desember 1942 i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

I dette lille prosadiktet  kommer det tydelig fram at hun aner at hun går en tung tid i møte:


En lys sommers usigelige smerte

 
Ingenting er, annet enn den skjelvende tomheten her i mitt bryst.
Akk, og de store ordene du gav meg, hvor er de?
Det vindu som står der på tvers av en lys sommer,
den rødmende sky som brer seg over et dirrende tres gylne krone, hva annet vil jeg enn dette?
Hva annet har jeg villet? Og dog du allvise – den tomhet,
hvor kommer den fra om ikke nettopp fra dette:
en lys sommers usigelige smerte


 Ruth Maier

torsdag 11. oktober 2012

Det var DDR


Det er både bøker og filmer om DDR som er verdt å få med seg for tiden. Biblioteket har kjøpt inn boken Det var DDR , forteljingar om eit nedlagd land av journalisten Astrid Sverresdotter Dypvik.

Den anbefales både til elever og lærere. Gripende og innsiktsfullt om ulike skjebner fra DDR.


Forfatteren formidler nære og gode skildringer både av ungdom som ikke kan eller vil tilpasse seg stalinistiske oppdragelsesmetoder, Stasi-informanter og ikke minst mennesker som blir utsatt for overvåking.

Hun drar også linjen fram til i dag , til partiet  Die Linke og til rettssaker som har foregått i nær fortid.
Jeg syns også hun får fram hvordan DDR systemet kjører seg helt fast. Til slutt er det ikke noe rom for kreativitet, individualitet eller endringer.  Alt virker håpløst fastlåst, til tross for goder som null arbeidsledighet og at folk flest hadde råd til opera og teater. Med et samfunn hvor 190 000 mennesker er informanter for Stasi og budsjettet for sikkerhetspolitiet er det største i hele det kommunistiske Europa blir DDR et stagnerende og håpløst kontrollerende samfunn.

Boken kommer også inn på fenomenet «ostalgi». Det er klart at livet i DDR hadde sine gode sider. Det finnes forretninger i Berlin i dag hvor man kan kjøpe DDR-mat og DDR-drikke, og mange DDR varer har jo unektelig en viss retro-nostalgisk aura over seg. Så med ettertidens distanserte blikk kan man koste på seg litt «ostalgi», det er ikke vanskelig å forstå. Denne boken, derimot,  gjør ikke det.
Astrid Sverresdotter Dypvik skriver både saklig og med evne til å få fram det enkelte menneskets betydning  i den store helheten.  Det er tross alt de personlige historiene som berører oss mest og det gjør de absolutt i denne boken.

Utgitt på Samlaget 2012

tirsdag 25. september 2012

Kunstnerliv i New York


En av de bøkene jeg har lest  med stor glede i høst er Patti Smiths Just Kids. Det er en selvbiografisk bok om kunstnerliv og lidenskapelig vennskap i New York i 1960 og 70 åra.  

Unge Patti Smith har litterære interesser og er en særegen kunstnerspire. Hun både skriver dikt og tegner. I New York  treffer hun en hjertevenn i  Robert  Mapplethorpe.  De blir nære venner og kjærester. De hjelper og støtter hverandre i årene hvor de eksperimenterer med ulike kunstneriske uttrykk og identiteter. Patti finner sin vei i poesien og musikken og Robert blir etter hvert en betydelig fotokunstner kjent blant annent  for portretter, blomster og homoerotiske bilder. Mapplethorpes homoseksuelle legning, som kommer for dagen etter hvert,  kompliserer og utfordrer  forholdet til Patti.

De vanker i kunstnermiljøet rundt Andy Warhol  og bor en tid på det legendariske Chelsea Hotel hvor det  har bodd utallige kunstnere før dem:

Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som blei så godt ivaretatt. Det gjekk rykte om at koffertane til Oscar Wilde vansmekta under vasslina i den ofte flomramma kjellaren. Her oppheldt  Dylan Thomas seg dei siste timane han levde nedsenka i poesi og alkohol. Thomas Wolfe pløgde seg gjennom hundrevis av manussider som skulle bli You Can’t go home again. Bob Dylan komponerte Sad-Eyed Lady of the Lowlands i etasjenunder vår, og det blei sagt at ei påverka Edie Sedgwick sette fyr på rommet sitt da ho i skinet frå eit stearinlys skulle lime på seg dei tjukke, falske augevippene sine.

Selv om 1970-talls miljøet i New York og de mange personlighetene der er spennende å lese om er det  vennskapet mellom Patti og Robert som er bærebjelken i boka. De har helt klart et helt spesielt vennskap og en forståelse for hverandre som varer livet ut. Robert Mapplethorpe  døde  42 år gammel av komplikasjoner av AIDS.  Patti skriver til han da han ligger på dødsleiet:
Du drog meg opp frå den mørkaste perioden av mitt unge liv og delte det heilage mysteriet med meg: Kva det vil seie å vere ein kunstnar. Gjennom deg lærte eg å sjå, og komponerer aldri ei line eller teiknar ei kurve som ikkje bygger på kunnskapen eg fekk i den dyrebare tida vi var saman.

Boka er gitt ut på Samlaget og er oversatt til nynorsk av Brit Bildøen.  Meget bra gjort, og den gode oversettelsen var grunnen til at jeg valgte å lese boka på nynorsk og ikke på engelsk.

torsdag 30. august 2012

Jeg vil gjerne slå et slag for nettstedet NBDigital Bokhylla. Det er et digitaliseringsprosjekt
av norsk litteratur som Nasjonalbiblioteket har holdt på med siden 2009, og ved utgangen av september i år vil basen inneholde 100 000 bøker i fulltekst, gratis tilgjengelig for oss lesere.
I en artikkel i Aftenposten i dag er overskriften: Verdens første digitale nasjonalbibliotek. Det høres unektelig ganske fint ut.

Jeg har flere ganger hatt hell med meg når jeg har søkt opp bøker som vi ikke har i biblioteket. Senest i dag manglet jeg to bøker i klassesettet Tatt av Kvinnen av Erlend Lo. Jeg trodde i utgangspunktet ikke at den lå ute, men det gjorde den. Jeg syns det er viktig at elevene våre kan vite at dette i enkelte tilfelle er en mulighet til å finne tekster de har bruk for.

fredag 8. juni 2012

Sommer kommer...

Pablo Picasso (1881 – 1973): Kvinne med bok, 1932


Sommerferien nærmer seg. Tid til å gjøre andre ting enn det man pleier, pluss kanskje lese en bok bare fordi man har lyst. Kom gjerne innom skolebiblioteket og lån en god bok til ferien!

Men det som er så herlig å tenke på er at sommeren, kjærligheten, naturen, reiser og menneskemøter venter på oss der ute.
Jeg ønsker god sommerferie til alle med et dikt jeg fant, og som traff meg nå i denne tiden for skoleavslutninger, oppbrudd og nye hendelser som venter.

Unge elskende

Når de kommer
blir det sommer
uanset årstiden
Når de forlader en
føler man seg forladt
Mens de er her
ser de ikke kun på hindanden
vi får alle øje på hindanden
De kan ikke få nok af hinanden
derfor gør de stadig hinanden større
og vi andre får også mere plads
udfylder vores naturlige størrelse
Når de går
holder de hinanden i hånden
men vinker til os med de frie hænder
Når de er ude af syne
føler man seg forladt
svinder ind til knap det halve.


Benny Andersen

 Fra diktsamlingen Livet er ikke det verste man har

mandag 23. april 2012

Verdens bokdag 23. april

Det har vært hyggelig stemning i biblioteket hele formiddagen.
Mange elever har funnet seg en bok eller bokmerker til seg selv eller til en venn.


I dag 23. april feires Verdens bokdag i rundt 100 land i verden. En dag for solidaritet og samhold. Ytringsfrihet, litteratur og bøker står på dagsordenen i mange skoler og bibliotek.
Mange gir en rose til en man er glad i.

Som en kjent forfatter sa en gang: "En samtale om litteratur er en samtale om livet".


Her på biblioteket på Lillestrøm videregående serverer vi te og bokstavkjeks, stiller ut gratis bøker og nye bokmerker til de som vil ha. Vi har hatt en litteraturquiz gående i biblioteket sist uke og noen få har hatt tid og lyst til å svare. Vi trakk to heldige vinnere i midttimen.

Andrea Berenjani vant Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer

Rebekka Håvik vant Hobbiten av Tolkien




Bokmerker Verdens bokdag 2012






onsdag 21. mars 2012

Rivertonprisen vunnet av lokal forfatter

Torkil Damhaug vant Rivertonprisen 2012 med Ildmannen.
Handlingen foregår i Lillestrømområdet og er til og med innom Lillestrøm videregående skole.
Dette er kanskje påskekrimmen for oss på LVS i år?

Rivertonprisen "Den gyldne revolver" deles ut hvert år til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid.

53 år gamle Torkil Damhaug fra Lørenskog debuterte som forfatter i 1996 med romanen Flykt, måne, etter å ha jobbet som lege og psykiater.

Siden debuten har han gitt ut seks bøker, de fleste av dem krim. Han har solgt over 150 000 bøker.




Fra Omslaget:
En natt sent i mars antennes stallen på Stornes gård. Nærmere tretti hester brenner inne. Utover våren herjes flere steder i nærheten av branner, og attenåringen Karsten og hans seks år yngre søster trekkes inn i en strøm av uhyggelige hendelser. Flere liv skal gå tapt når Ildmannen raser.

Juryens begrunnelse:
Torkil Damhaug beskriver skjebnesvangre møter mellom ulike menneskesinn på en troverdig måte, og viser oss hvilke fatale konsekvenser dette kan få. Vi blir dratt på innsiden til det unge, sårbare og identitetssøkende menneske, de mentalt vingeklippede og møter egoistens ansvarsfraskrivelse. Det er glimrende skrevet, det er nådeløst og vondt, og ikke minst, spennende.

Dette høres interessant ut. Jeg har ikke lest boken ennå, men har sikret meg den som lydbok og skal høre på den sammen med familien i påskeferien. Jeg har kjøpt inn et ekstra eksemplar til biblioteket, så da er det muligheter for andre som har lyst til å lese en spennede krim fra nærområdet.


mandag 19. mars 2012

Stille natt og Samtale ventar

Klasse 2STD har laget sammensatte tekster av bøkene som de leste til Ungdommens kritikerpris.
De har bearbeidet tekstene og gitt dem et kunstnerisk uttrykk.
Her vises et par av tekstene Stille natt av Hovland som tegnefilm og Samtale ventar av Marit Eikemo som film.





Samtale ventar:







mandag 12. mars 2012

Kronikk i Aftenposten 10. mars 2012




Er samtiden virkelig så trist?
Av Erik Rustad Markussen 2STD
Elev i juryklasse til Ungdommens kritikerpris ved Lillestrøm videregående skole

Bøker skrevet av forfattere som Stig Sæterbakken, Thomas Espedal og Ragnar Hovland ga meg noe som jeg ikke ventet å oppleve. Ved begynnelsen av hver eneste bok var optimismen stor, og jeg gledet meg til å sette i gang med lesingen. Men raskt skjønte jeg at gleden ikke ville bli så stor, og at forfatterne selv skulle gjøre det hele til en urovekkende trist og sorgfylt affære. For alle de åtte bøkene var preget av en absurd tristhet, som nesten ødela lesegleden.

Som elev ved Lillestrøm videregående skole ble jeg kastet ut i dette litterære virvaret da min klasse ble plukket ut som juryklasse til ungdommens kritikerpris. Prisen er anerkjent, og det er en stor ære for enhver forfatter å bli utnevnt som ungdommens favoritt. Så i november fikk jeg åtte hardpakkede tekster kastet i fanget, med ordre om å lese. Og jeg leste.

Tristheten selv

De neste månedene ble med andre ord Stieg Larsson, Khaled Hosseini og David Lagercranz byttet ut med norske forfattere, som ifølge NRK-kritikeren Knut Hoem skulle være av ypperste kvalitet. Kosestundene på sengekanten ble dermed omgjort fra nervepirrende krimmysterier til langtekkelige og triste handlinger på den norske landsbygda. For etter min mening går det en rød tråd gjennom disse åtte bøkene. Og jeg tror jeg vil gi den røde tråden et så enkelt kallenavn som tristheten selv.

Den første boken jeg forhåpningsfullt angrep var Samtale ventar, skrevet av hordalendingen Marit Eikemo. Handlingen utfolder seg i en avsidesliggende bygd på Vestlandet, hvor hovedpersonen sliter med å bli inkludert. Jeg kan ikke huske om bygda led under konstant dårlig vær, men i mitt hode var handlingen alltid preget av enten regn, sludd, snø eller slaps. Og når den noe tvetydige avslutningen ender med at hovedpersonen også dør av ensomhet og kulde, ble jeg som leser ikke spesielt glad til sinns.

Sorgfylte hendelser

Og derfra fortsatte sammensuriet av sorgfylte hendelser. I Tomas Espedals Imot naturen kjemper jeg-personen med kjærligheten, og må til slutt gi tapt. I sin egen bolig river kjærlighetssorgen sjelen hans i stykker, mens han sakte, men sikkert råtner av jævelskap og fordervelse. Og videre i Ragnar Hovlands Stille natt fortelles en historie om en forfatter med skrivesperre. Allikevel klarer Hovland å konstruere små morsomheter nå og da, men helhetlig er også dette verket sammensatt av negative forhold som psykiske problemer, melankoli og uærlighet.

Og det stopper ikke der. I Ingvild Rishøis novellesamling Historien om fru Berg får vi innsyn i flere settinger, som alle er preget av store og små problemer. Fra kjærlighet og utroskap til autisme og ignoranse pløyer det lille verket seg gjennom triste temaer på en repeterende måte. I det episke diktet Jimmen, av Øyvind Rimbereid, er også sorgen sentral, sorgen over de store omveltningene som foregår i Norge. Romanen Ismannen av Anders Bortne er som Ragnar Hovlands verk finurlig og artig på sitt vis, men også her tas psykiske problemer opp på en dyp og alvorlig måte.

God overraskelse

De neste romanene må jeg ærlig innrømme at jeg ikke lenger gledet meg stort til å lese. Grunnen? Jo, fordi jeg allerede hadde lest nok sorgfylte og kjedsomme historier, og når titlene på de gjenværende inneholdt ord som natt og stillhet så det ikke spesielt lyst ut. Men her fikk jeg meg en god overraskelse, gjennom Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten. Nylig avdøde Sæterbakkens siste verk var både spennende og lettlest, selv om også romanen handlet om forhold som ikke akkurat gjør deg glad til sinns. Og fra denne lille oppturen var neste roman ut nok en skuffende nedtur. I Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie følger vi et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt. Innledningen lover mye, mye som aldri leseren får oppleve. Igjen en trist affære, som jeg og mine klassekamerater i plenum dømte nord og ned.

Mye lærdom

Jeg må likevel tilstå, at mens jeg leste om all sorgen og fortapelsen, begynte jeg å tenke på at det også lå mye lærdom i disse bøkene. Gjennom å lese de nominerte verkene opparbeidet jeg uten tvil en god forståelse av norsk samtidslitteratur. Og det jeg også begynte å bryne de små grå på, var om innholdet i disse åtte bøkene var en god gjenspeiling av hvordan samfunnet vårt egentlig er pr. dags dato. Og da spør jeg meg raskt hvorfor.

Hvorfor preger denne tristheten og sorgen romanene som kritikerne lovpriser? Hvorfor tas så alvorlige og sorgfylte problemer opp, og hva sier de om oss?

I 1871 uttalte litteraturviteren Georg Brandes "at en litteratur i våre dager lever, viser seg i, at den setter problemer under debatt". Av mange blir dette sett på som starten av den nordiske realismen på slutten av 1800-tallet. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg mener vi kan finne likhetstrekk mellom realismen på 1800-tallet, og litteraturen som blir utgitt i dag. Det virker som at både da og nå ble alvorlige og gjerne triste temaer tatt opp for å debatteres.

Postrealistisk epoke

Om de i dag bevisst tas opp for at folket skal diskutere disse spørsmålene kan ikke jeg fastslå, men at tekstene i alle fall får folk til å tenke er jeg rimelig sikker på. Og da popper igjen utallige spørsmål opp i hodet mitt. Hvorfor stiller vi slike alvorlige og vanskelige spørsmål til oss selv? Hvorfor ønsker vi å ta opp slike problemer nå? Betyr dette at vi på ny har entret en postrealistisk epoke, ikke bare i litteraturen, men også i sosiale sammenhenger? Og til slutt, hvorfor er litteraturen i dag slik som den er? Er samtiden virkelig så trist?
~


torsdag 8. mars 2012

En radikal dame


Amalie – et forfatterliv

Jeg er glad i biografier, så da vi fikk  Amalie – et forfatterliv til biblioteket snappet jeg den opp. Biografien er skrevet av Janet Garton frilandsforsker og tidligere professor i nordisk litteratur.
Jeg leste Hellemyrsfolket på videregående, noe sikkert mange har gjort, som et hovedverk innenfor naturalismen i Norge.  Jeg tror jeg leste hele serien til ende. Det sier sikkert noe om min den gang (som nå) sans for lange romaner, og gjerne noe tragisk og trist. Amalie må ha fanget meg inn med alle karakterene sine og gode miljøskildringer. Lesingen av biografien Amalie – et forfatterliv har gjort meg nysgjerrig på nytt, det blir som et forfattermøte på tvers av tid og sted, og jeg har fått lyst til å lese en roman av Amalie Skram igjen.

Amalie Skram var en svært produktiv forfatter, hele seksten romaner på tjue år, til tross for skrivesperrer og vanskeligheter med å finne rom for å skrive. Det var ofte ikke nok med et eget rom, hun måtte reise bort for å få ro rundt seg.  Hun hadde også hele livet økonomiske problemer. Hun fikk aldri forfatterstipend fra Norge, og hun ble refusert av Gyldendal, noe som gjorde henne bitter. Helt på slutten av livet fikk hun imidlertid forfatterstipend fra Danmark hvor hun levde praktisk talt under hele sin tjue år lange periode som aktiv forfatter.
Amalie ble gift og skilt to ganger. Andre gang med forfatteren og litteraturkritikeren Erik Skram. Han var dansk og de slo seg ned i København hvor Amalie ble værende i 21 år fra 1884 til hun døde i 1905. Det er i disse årene hun var aktiv som forfatter. Erik Skram hjalp henne mye med korrektur og råd i skriveprosessen. Likevel kom det ganske fort knuter på tråden i ekteskapet. I en stor krise i 1894 ble Amalie lagt inn på Kommunehospitalet i København. Hun og legen som hadde ansvaret for behandlingen, kunne ikke samarbeide og det endte med at hun ble innlagt på sinnsykeanstalt mot sin vilje. Denne behandlingen og følelsen av å bli umyndiggjort inspirerte henne til de to sykehusromanene - Professor Hieronimus og På St Jørgen. De fikk mye omtale i pressen og førte også til at legen i romanen ble indentifisert som den faktiske legen til Amalie og han måtte fratre sin stilling.

Det er imidlertid det første ekteskapet med den lagt eldre skipskaptein  August  Møller som gav henne stoff til mange romaner. Amalie ble nærmest giftet bort i ung alder, bare 18 år. Møller og hun var ingen god match. Hun var helt uforberedt på hva ekteskapet krevde av henne og disse erfaringene skildrer hun i flere romaner : Constance Ring, Lucie og Forrådt.  Hun var en av de første kvinnelige forfattere i Norge som kom med skarp kritikk av kvinners stilling i ekteskapet – både økonomisk og seksuell undertrykking ble tatt opp. Sedelighetsdebatten var dessuten en pågående debatt i 1880-årene i hele Skandinavia, og flere forfattere engasjerte seg, blant annet skrev Christian Krogh Albertine i 1886 og den ble som kjent beslaglagt.
Janet Garton kommer ikke med noen dypere analyser av Amalie Skrams verker, men viser på en god måte hvordan Amalies eget liv gav henne stoff til skrivingen. Skjebnene til mennesker som stod henne nær og umiddelbare erfaringer fra hennes eget liv ble omskapt til litteratur i tidens ånd. Det lå også naturlig for henne å skrive på en realistisk og virkelighetsnær måte. Den radikale realismen var også begrunnelsen til at forlagsdirektør Fredrik Hegel i Gyldendal refuserte hennes første roman Constance Ring i 1885: «Lad dette, kjære Fru Skram, tjene til min Undskyldning for, at jeg nu, efter at have gjordt mig bekjendt med Fortellingen, der paa mange Steder, men navnlig imod Sluttningen inneholder realistiske Skildringer af den mest yderligaaende Art, bestemt maa fastholde, at Deres Bog ikke kan udgives paa mit Forlag». At «en Dame» skrev så radikalt var høyst uventet for Hegel som stanset utgivelsen selv om han først hadde sagt ja.

Janet Garton: Amalie – et forfatterliv (2011), Gyldendal














fredag 2. mars 2012

Stig Sæterbakken ble hedret av ungdommen


2STD på trappa foran Litteraturhuset
Torsdag 1. mars på Litteraturhuset satt en fullstappet Wergelandssal og ventet på å få vite hvem som hadde fått Ungdommens kritikerpris 2011/12. 

Ni videregående skoleklasser fra hele landet har de siste ukene diskutert seg fram til en vinner blant åtte av fjorårets beste skjønnlitterære forfattere. To bøker kjempet om prisen helt til slutt - Gjennom natten av Stig Sæterbakken og Ismannen av Anders Bortne. To romaner som begge handler om å miste noen man er glad i. Sæterbakken gikk til topps og ble årets vinner, noe som ble veldig spesielt fordi Sæterbakken døde i januar i år. 

Juryen begrunnet valget med at Gjennom natten er en bok som griper leseren fra første stund. Alle avsnitt er vakre. Den beskriver både bunnløs sorg, svik og stormende forelskelse, og har innslag både av realisme og fantasi. Den er spennende og skaper rom for ettertanke. Den får oss til å tenke på hvor flyktig lykke kan være, som et lys som slås på og av. 

Klasse 2STD fra Lillestrøm videregående har sammen med de andre juryklassene bidradd til mange gode lesninger av av disse bøkene. Det er en en utrolig fin pris å få for en forfatter. Ungdommen er en uensartet gruppe og leser med stort alvor og kritisk blikk. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen var med på utdelingen for tredje år på rad og kalte det "vårens vakreste eventyr". Hun pekte på at mange nok har fått en leseropplevelse de ellers ikke ville fått. Hun siterte Lars Saabye Christensen: "Hvis ikke litteratur fantes ville mange tanker blitt usynlige" og Jan Erik Vold: " En samtale om litteratur er alltid en samtale om livet" . Og det summerer opp noe av det mest essensielle med å lese og samtale om litteratur. 

Espen, Christopher, Simen og Divya fra 2 STD og Lars fra 2 MUS sørget dessuten for en knallbra åpning på arrangementet med å synge og spille "Warwick Avenue" av Duffy. 2STD og lærer Karianne har virkelig gjort en kjempejobb de siste månedene og dette ble en flott avslutning på prosjektet. 

 Det ble en minnerik og lærerik dag på Litteraturhuset for alle oss som fikk delta. Den avsluttet med spennende samtaler med alle de seks forfatterne som var til stede - Anders Bortne, Ingvild Rishøi, Øyvind Rimbereid, Marit Eikemo og Merethe Lindstrøm. Redaktøren Herdis Eggen fra Cappelen Damm representerte og mottok prisen på vegne av avdøde Stig Sæterbakken. Hun framhevet betydningen av prisen for framtidige generasjoners lesere av forfatterskapet.





tirsdag 31. januar 2012

Leseperiode nesten i mål

Klasse 2STD er nå inne i siste fase av leseperioden med Ungdommens kritikerpris 2011-12. De skal ha lest 8 bøker fra november til februar. Thea, Emilie og Michael stilte opp i biblioteket for å dele noen av sine erfaringer når det er ca 3 uker igjen til leseperioden avsluttes 20. februar.

Hvor langt er dere kommet med lesingen?

Thea og Michael har lest seks bøker hver og Emilie har lest fem bøker. De har inntrykk av at de fleste er ivrige, noen i klassen har allerede lest alle åtte bøkene ferdig.

Har det vært vanskelig å finne tid til lesingen?

Klassen har ikke hatt andre norsklekser i denne perioden, så det har gått bra selv om motivasjonen ikke alltid er på topp. Man må sette av tid, være fokusert. Det er ikke helt det samme som lystlesing, så man må bestemme seg for at nå skal jeg lese og legge til rette for det. Åtte bøker kan være litt i overkant mye å komme igjennom. Seks til syv bøker kan være mer passe.

Hvordan har læreren (Karianne) organisert lesepeiodene?

Klassen har fått avspasere i norsktimene for å lese hjemme. Det har fungert bra, elevene får konsentrert seg bedre om lesingen hjemme. De har bare hatt noen få leseøkter på skolen.

Hvordan blir bøkene dere har lest knyttet til vurderingskriterier i norskfaget?

Elevene har kunnet bruke bøkene i besvarelser til to norsktentamener, og læreren har også lagt Skjønnlitterært program til andre klassetrinn istedet for tredje klassetrinn. I det prosjektet skal elevene ha en muntlig gruppeframføring (3-4 elever) av en av bøkene. De får ganske fritt spillerom og kan velge framføringform, for eksempel dramatisere teksten. Dette skal de bruke en fagdag til.
Alle har dessuten skrevet to tekster basert på bøkene, en på bokmål og en på nynorsk.

Tar dere notater underveis når dere leser?

Det blir litt notater. Spesielt under lesingen av diktsamlingen av Rimbereid - Jimmen føltes det nødvendig med notater, og det var nødvendig å lese den teksten flere ganger. Ellers er det viktig å lese nøye og å se etter virkemidler. De ser også på nettet etter omtaler av boka for å få en mening om hva andre syns.
De bøkene man får en god følelse for og som man kan leve seg inn i, husker man som regel også godt, det er alle tre enige om.

Hva slags kvaliteter ved boka er viktige når dere ikke liker en bok?

Lite handlig, handlingen kommer ikke videre, stillstand, ingen høydepunkter er de tingene både Thea, Emilie og Michael trekker fram som lite attraktive. Også starten på boka er viktig, hvis ikke starten er fengslende blir det vanskeligere å fortsette.

Har dere noen favoritter så langt?

Thea stemmer på Imot Naturen av Tomas Espedal, Michael har Ismannen av Anders Bortne som favoritt og Emilie har Gjennom natten av Stig Sæterbakken på førsteplass. Så her er det duket for diskusjoner i klassen allerede.

Har dere begynt å forberede dere i klassen til Storjurymøte i Oslo 23. februar?

Caroline og Kjersti skal være klassens representanter på Storjurymøtet.
Klassen har begynt å velge ut bøker. De har delt klassen inn i åtte grupper, en for hver av bøkene. Hver gruppe forfatter en liten tekst om en av bøkene og presenterer den for resten av klassen. Avstemmingen skjer ved at man stemmer ut bøker til man sitter igjen med tre stykker som klassen blir enige om at de vil stemme fram på Storjurymøtet.

Har dere noen tips til andre som tenker på å være med på et slikt prosjekt?

Stå på! Få lest flest mulig bøker. Ha et åpent sinn og ikke forhåndsdøm bøkene. Ikke bare les bakpå, gjør deg opp en mening, les selv!

Positivt: Det er absolutt mest positivt med å være med, man får lest veldig mange bøker, man får være kritiker og være med på å gi en bok og en forfatter en litterær pris. Dette er noe helt annet enn lystlesning, man har en oppgave og leser på en annen måte. Man blir kjent med mange nye norske forfattere.

Negativt: Litt for mange bøker.

Det var kjempefint at Thea, Emilie og Michael  fra 2STD ville dele disse erfaringene med oss andre som er veldig spendt på hvem som får Ungdommens kritikerpris i år. Den deles ut på Litteraturhuset torsdag 1. mars klokken 10.30 - 16.

onsdag 25. januar 2012

Bli Björk

Jeg har nettopp lest romanen Bli Björk av Mette Karlsvik. Mange kjenner artisten Björk, og romanen handler nettopp om hennes oppvekst på Island og utvikling mot kunsten og musikken.
Jeg syns det er fasinerende å lese en roman som foregår på Island. Mette Karlsvik vever den spesielle naturen med vulkaner og det store allstedsnærværende havet inn i handlinger mellom mennesker på en intens og levende måte. Samtidig får vi en opplevelse av Island i endring på siste halvdel av 1900-tallet med Natobase, amerikanisering av samfunnet og utbygging av kraftverk og industri.

Vi får høre både om hvordan det er å bo i et gammelt eldhus og i nybygde blokker i Reykjavik. Med dette som bakteppe følger vi først Björks foreldre og siden Björk selv. Hun er en søkende ung jente, og finner venner som hun begynner å spille i punkband sammen med.

Mette Kvalsvik er god på de små hverdagsdetaljene som gir oss lesere bilder og hendelser vi kan leve oss inn i og selv være med på å skape en historie. Dette er en biografisk roman, og det er ganske sikkert ikke akkurat slik det var å være Björk, men det er overbevisende fortalt og vi blir revet med. Det ble i alle fall jeg!

Artisten Björk 2011

Det norske samlaget 2011.

Tema:
Oppvekst
Musikk
Island

tirsdag 10. januar 2012

Glede

Nytt år og nye muligheter!
Jeg begynner bloggåret 2012 med et dikt om ikke noe mindre viktig og hverdagslig enn GLEDE.

livet er
glede
knust glede
gammel glede
ny glede
farlig glede
sunn glede
å glede seg
å miste glede
å få glede
å gi glede
få glede
mange gleder
å glede en
å glede to
å glede mange

gled deg!



Peter K. Thomsen
Fra Diagnose : menneske, 1998